Jeg tror boka handler om hvordan (et) barn opplever 17. mai.
Så at det kanskje kan ha vært noe av Johan Borgen.
Og håper alle hadde en fin 17. mai.
For en del år siden hørte jeg en lese fra en bok som handlet om 17. mai. Tror det er en barnebok og en roman. Hva heter boka og forfatteren eller er det flere bøker som handler om 17. mai?
På forhånd takk!
I partier synes jeg det var spennende, men jeg sitter også igjen med en skuffet følelse. Denne problemstillingen er det skrevet lassvis om tidligere...
For Synna har hatt og vil alltid ha sin egen plass i ham. Henne har han aldri glemt, henne vil han aldri glemme. Men kjærligheten er ikke gjerrig, sier han, om du har mistet en du elsket, kan du elske igjen.
Det går an å gret av glede,vet du. Og så e det ei tid for sorg og ei tid for glede. Akkurat det forstår visst ikkje du enno, men når du blir stor, vil du forstå det.
Han har så mange planer, sier han. Planer han ennå ikke vil diskutere med noen, ikke før han vet at de kan gjennomføres.
Vi skal greie det vi, vi. Med guds hjølp ska vi greie det.
Han har vært der for dem, en klippe å støtte seg til når ulykken rammet, glattet ut og mildnet når det var uoverensstemmelser. En selvfølge har det vært at han skulle være der for dem, alltid. Har de skjønt hva det har kostet? Har de noensinne sett hans sorg?.
Hun kikker inn på sitt gamle rom. Minnene slår mot henne[…]. Nå er hun er glad hun slipper å sove her, slipper minnene, de gode og de vonde.
Siden det går år mellom hver gang de to søskene møtes, ble de sittende oppe nesten en hel natt. Det var så mye å snakke om, så mye å minnes.
Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.
Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.
Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt
Skjemme oss ut, sier han, og nå er hans stemme like kald som farens. Æ e så forbanna lei av å hør det. Det e visst det viktigast av alt i verden, det. Du må ikkje skjem dæ ut for bygden, hermer han. Æ e så inn i helvete lei av at den her fordømte bygda skal styr livet vår.
Æ har vel kanskje flira litt, æ som alle anner tå alle pompøse ord som har vorre sagt på talerstolan rundt omkring på slik en dag. Men i dag, i dag visst æ plutselig ka det betyr å ha et land der du høre te. Som e ditt. Og æ tør å si det.
Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.
Hun vet jo hvor de ligger slike. I andre graver, sammen med kistene av fremmede, eller kanskje ved kirkegårdsmuren. Utslettes skal de, disse barna, de dødtfødte, de ukristnete, utslettes fra minnet, fra alt. Akkurat som det er her i gården, barnet nevnes ikke, det har aldri eksistert. Men for henne var det levende, en del som ble revet ut av hennes liv, det levde i henne og i drømmene hennes. Hun orker ikke tenke på at hun aldri skal ha en grav å gå til
Hun hadde nesten glemt det, denne sære lykkefølelsen det gir å bære på et nytt liv, likevel er det så gjenkjennelig, kan ikke sammenlignes med noe annet. Denne nærheten mellom henne og barnet mens det ennå er bare hennes, en fullkommen del av henne, hun og barnet, prisgitt av hverandre.