Bokelskere.no

Ingenting forblir uforandret.
Alt beveger seg til slutt.
Vi også.
Døden er ikke annet enn en ny utfordring.

Den kvelden lå Ava i sengen med boken The Enchanted April. Men hun klarte ikke å konsentrere seg om det hun leste. Phillip lå ved siden av henne med lesebrillene balanserende ytterst på nesetippen. Han leste alltid minst fire bøker om gangen, la dem fra seg på forskjellige steder i huset slik at han aldri var uten lesestoff.

Hvit mann fyre stort bål - sitte langt vekk og fryse. Rød mann lage lite bål - sitte tett ved og ha det godt og varmt, sa visstnok en gammel indianer da han så hvorledes den hvite mann stelte med leirilden.
Dette gamle utsagnet burde alltid spøke i bakhodet når du lager bål, for små, koselige og praktiske ildsteder er aller best for mat og varme, kropp og sjel.

Det er fristende å sitere speiderbevegelsens grunnlegger, Lord Baden Powell, i denne sammenheng : Det skal kun etterlates to ting på leirplassen; ingenting og takk.

Katastrofen lå og ventet på at anledningen skulle by seg..

Morellykke og epleidyll.

Kroppen hennes var fylt med murstein, mens hun trakk falskhetens trygghetskappe over hjemmet.

Når en aldri har blitt satt i bånd, så er det kanskje enklere å sette egne grenser

Karen travet frem og tilbake på gulvet, hver gang ti skritt gjennom stuen, helomvending og ti skritt tilbake. Vanligvis bidro bevegelse til å få orden på tankene. Men i kveld funket det ikke. Rotet i hodet var ikke til å finne ut av, det var som å gjete harer eller slåss med vann.

Bel satt ved bordet i det grå, vindusløse rommet og så rasende ut. En pakke rød Marlboro lå foran henne, og en enslig sigarett lå ved siden av den. Hun hadde åpenbart glemt at skottene hadde innført røykeforbud før engelskmennene, og så hadde den uniformerte politimannen påpekt det.

Et galleri i Dundee, tenkte Mynte foraktelig. Kunst? I Dundee ?
Nesten like usannsynlig som fred i Midtøsten.

Hun satte seg til rette ved spisebordet med telefon, notisblokk og kontaktbok. Selv om Karen var vant med moderne teknologi, førte hun fortsatt en fysisk oversikt over navn, adresser og telefonnumre. Hun tenkte at hvis verden en dag skulle lide elektronisk sammenbrudd, ville hun fortsatt kunne finne de personene hun trengte. Det hadde selvfølgelig slått henne at telefonene i så fall ikke ville virke, og at samferdselsnettet også ville ha brutt sammen, men like fullt føltes adresseboken som et sikkerhetsnett. Og hvis det noen gang skulle bli nødvendig, ville den være adskillig lettere å tilintetgjøre enn noen form for elektronisk minne.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg har penger til kull, så jeg pleier ikke å fyre. Jeg tar bare på meg en ekstra genser.

Om fem år, tenkte han, om fem år er alle ungene ute av redet. Da flytter jeg hit. Han sa det ikke høyt, men han innså at det var et tegn på at han fremdeles levde. Hvis man legger planer for fem år fremover, er man ikke død. Ikke helt i hver fall.