Bokelskere.no

Menneskerettighetsforkjemperen

Mohammad Mostafaei, fattiggutten som vokste opp i sin humørsyke fars restaurant sør i Teheran, der han var ryddegutt, oppvasker og oppvarter - ja, en travel altmuligperson, som knapt nok fikk tid til å gå på skolen, og slett ikke hadde tid til å gjøre lekser, - men som likevel begynte å studere da han ble voksen - og han ble det han hadde bestemt seg for allerede da han var 14 år gammel; han ble advokat.
Han ble vitne til en henrettelse den gangen, en gutt omtrent på alder med ham selv, som ble hengt fra en heisekran på torget i Teheran. Denne hengningen gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han aldri glemmer det. Den hengte guttens fortvilte øyne forfulgte ham. Da bestemte han seg for at han skulle bli advokat, til tross for at han nesten ikke hadde tid til skolearbeid, og slett ikke gjorde det nevneverdig godt på skolen.

Etter harde og flittige studieår ble Mohammad Mostafaei en svært vellykket forretningsadvokat. Men ved siden av sin vellykkede advokatpraksis, jobbet han gratis som menneskerettighetsaktivist og skrev blogginnlegg der han tok opp kritikkverdige forhold der mennesker ble fengslet, torturert og dømt til døden, uten lov og dom.

Han kjempet, sammen med andre uredde og frivillige advokater som gikk sammen i et nettverk, en menneskerettighetsorganisasjon som ønsket å se nærmere på forholdene i fengslene og som ville jobbe for rettferdighet og nåde for mange av de svakeste i samfunnet, som var dødsdømte, etter prestestyrets shariaregler i Iran. Noen klarte han å redde unna dødsdommene, mens andre dødsdommer ble fullført.
Prestediktaturet i Iran er nådeløst. Særlig går shariareglene ut over unge - og fattige mennesker, og selvsagt kvinner, som nærmest blir henrettet (og steinet) av prinsipp og som avskrekkende eksempler, for å holde oppsetsige kvinner på plass i underdanighet og frykt. Justismordene er mange og så grusomme og ondskapsfulle at det gjør vondt å lese om, - og det er vanskelig å fatte at et land kan behandle sine innbyggere på en slik måte.

I Iran trumfer sharialovene det vanlige rettssystemet. Dette gjør advokaters arbeid svært vanskelig. Det iranske diktaturet likte selvsagt ikke å bli kritisert for sine shariadommer og at advokater jobbet aktivt for å få hindret dem i å utføre dødsdommene mot personer som ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Da han fikk en hel verden til å protestere på steiningen av Sakineh Mohammadi Ashtiani ble han svartelistet for alvor. Han var blitt for farlig, en trussel mot diktaturet. Mohammad Mostafaei måtte flykte fra Iran.

Jeg anbefaler alle å få med seg denne boka. Les denne viktige historien om advokaten og menneskerettighetsforkjemperen som ikke hadde samvittighet til å se på alle de urettferdige domsavsigelsene i Iran, uten å gjøre alt han kunne for om mulig å redde dem - fra galgen og fra steiningstorturen og døden.

I dag bor Mohammad Mostafaei i Norge med sin kone og barn. Jeg tror vi trygt kan si at vi kan være stolte over å ha fått denne iranske familien til Norge.

The Storyteller

Temaet i denne boka er alvorlig, tungt og vanskelig.
Jodi Picoult tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det.
Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt.
Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så ekstremt vonde og traumatiske handlinger og opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene? 

Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk.
Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slapp meg så lett etter at den var ferdiglest. Det er tre år siden jeg leste boka, men den sitter i meg fremdeles.

Det nye blinkskuddet fra Jussi Adler-Olsen satt ganske bra det.
Det handler om penger.
Å drive med trygdesvindel, diskotek-ran og samtidig ha en saksbehandler i trygdesystemet som er mer enn drittlei og i tillegg utvikler seg til å bli et ondskapsfullt monster full av hatefulle hevntanker overfor alle sine egoistiske og tanketomme klienter; det dreier seg om oppdolla, selvopptatte ungjenter som aldri kunne tenke seg å jobbe for pengene de får ut av trygdesystemet, - kan bli fryktelig skjebnesvangert ...
- Særlig når en av trygdesvindlerne er et meget beregnende barnebarn av en gammel samvittighetsløs tysk nazist fra 2.verdenskrigs bestialske henrettelser, som i tillegg har tatt vare på skytevåpen og andre effekter fra krigens dager.
Carl, Assad og Gordon i avdeling Q samarbeider bare bedre og bedre; flere saker dukker opp på en og samme tid, og knyttes sammen med et gammelt drap for flere år siden - men Rose - stakkars Rose; hun lider seg igjennom hele denne halsbrekkende trygdesvindelsaken på sin helt egen måte.

Har ikke lest boka fra Hoff.
Derfor kan jeg ikke vite hvor veldokumentert hans etterforskning er. Jeg kan derfor bare forholde meg til sitatet om de 7 såkalte "profetiske åpenbaringene" som nevnes ovenfor, som gir meg assosiasjoner til diverse useriøse "profeter" opp gjennom tidene, i diverse mer eller mindre fanatiske religiøse sekter og trosretninger.

Hva denne Hoff står for, mener jeg kan være heller tvilsom misjonering. Her sier angivelig forfatteren norskamerikanske Jeremy Hoff (34) at han har skrevet «22. juli-profetien» for å vise hva som skjer når menneskene ikke følger Guds ord, og for å hindre at slike fryktelige ting skjer i Norge i framtida.
Og videre sier han: - Vi har et ansvar. Når vi ikke lever i samsvar med Hans ord, kan fryktelige ting skje.

Da må jeg spørre:
Er dette dommedagsprofetier fra en fanatisk religiøs person?

Jeg tenker slik at det kan være stor forskjell på "profetiske åpenbaringer" fra diverse mer eller mindre useriøse "profeter" - og eventuelle realistiske handlingsplaner med tanke på eventuelle terroraksjoner, utført av eventuelle ekstremister eller ekstremistiske organisasjoner.

Nå blir det jo sagt at vi er nødt til å leve med terrortrusler og terrorfaren (slik PST-sjefen Marie Benedicte Bjørnland sa i 2013) i fremtiden ...

Er det i det hele tatt mulig å forsikre seg hundre prosent mot at slike hendelser vil oppstå?

Jøje meg ....
Hele 7 personer som fikk "profetiske åpenbaringer" om 22.juli-hendelsene?
Da blir det nærliggende å spørre:
Hvorfor i alle dager stoppet ikke disse 7 personene "profetene" ABB før hendelsene skjedde 22.juli 2011?