Bokelskere.no

I et fengsel er det et tydelig hierarki blant fangene, et klatresamfunn som alle er en del av. Hvor du befinner deg i denne maktpyramiden, avhenger både av hva du soner for, hvordan du oppfører deg, og hvem du omgir deg med. Er du dømt for en forbrytelse som andre medfanger misliker eller endog hater, vil du aldri komme høyt i dette maktspillet.

«En million armenere har dødd i dette landet, og ingen tør å si det høyt. Så jeg gjør det», har den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, uttalt.
Uttalelsen førte til dødstrusler, anmeldelser og flere straffesaker mot den verdenskjente forfatteren. Folkemordet på armenerne, assyrerne og grekerne under og rett i etterkant av første verdenskrig er den største skampletten i Tyrkias moderne historie, men var samtidig av avgjørende betydning for dannelsen av den tyrkiske staten og utformingen av en ny nasjonal identitet. Senere ble paradoksalt nok kurderne i det østlige Anatolia diskriminert og forfulgt, selv om kurdiske bander hadde vært blant de ivrigste deltagerne i folkemordet på de kristne.

Shin nølte instinktivt med å spørre om noe. Lærerne i Leir 14 straffet barn som stilte spørsmål. I Seoul var han omgitt av omtenksomme og velinformerte venner. Like fullt syntes han det var umulig å be om hjelp. Han leste alt han kom over, men fikk seg ikke til å bruke ordbok for å slå opp ord han ikke kjente. Han ba aldri noen av vennene om å forklare noe han ikke skjønte. Siden han lukket øynene for alt han ikke forsto, bidro ikke reisene til Tokyo, New York og California noe særlig til å vekke verken undring eller begeistring. Shin var klar over at han undergravde sin evne til å tilpasse seg det nye livet, men han visste også at han ikke kunne tvinge seg selv til forandring.

Når mørket faller på, dukker fantasiene opp, og fantasiene slutter ikke. I fantasienes verden er en fri til ikke å tenke såkalt korrekt. En kan tenke akkurat hva en vil. Fantasiene kan ikke kalles for løgner. De kommer helt av seg selv og slår seg ned. De tilhører en verden som ikke tar slutt. En trygg verden i hjertet av mørket. Natta utgjør en mur rundt fantasiene. Ingen kan kikke inn i andres fantasier og gjøre den trygge fantasiverdenen utrygg. Fantasiene skal bare brukes i øyeblikket og plager ikke andre mennesker.

Ved det sørkoreanske omplasseringssenteret Hanawon sier rådgiverne at paranoia, stormfulle oppsigelser og vedvarende følelser av å bli forrådt er kroniske problemer for nordkoreanerne som prøver å tilpasse seg sitt nye liv. Mange av dem kommer ikke ned på bena.
Mønsteret er likeartet i USA. Den koreansk-fødte amerikaneren Cliff Lee, som bor i Alexandria i Virginia, har fremskaffet boliger for flere nordkoreanere de siste årene. Han så et mønster i tilpasningsproblemene deres: «De vet at alt de ble fortalt i Nord-Korea var løgn, og da blir det vanskelig for dem å tro på noe en organisasjon sier her i Amerika.»

Sommeren 2004 inntraff den største masseavhoppingen da Sør-Korea fløy 468 nordkoreanere fra Vietnam til Seoul. Det nordkoreanske nyhetsbyrået fordømte flukten som «overlagt bedrag, bortføring og terrorisme». Samtidig godkjente den amerikanske Kongressen en lov som gjorde det mulig for nordkoreanere å bosette seg i USA. Nord-Korea spottet loven som et forsøk på å styrte landets regjering under påskudd av å fremme demokratiet.

Ved å definere alle nordkoreanske avhoppere som «økonomiske flyktninger» og sende dem hjem til straffeforfølgning, bryter Kina sine forpliktelser som signatarland i henhold til den internasjonale flyktningekonvensjonen av 1951. Beijing nekter å la avhoppere fremme krav om asyl, og hindrer FNs høykommissær for flyktninger i å arbeide langs grensen mot Nord-Korea.

«Shin er fremdeles en fange,» sa Andy Kim, en ung koreansk-amerikaner som hjalp til med å drive LiNK, og som en tid var Shins nærmeste fortrolige. «Han klarer ikke å nyte livet når han vet at det finnes folk som lider i leirene. Han betrakter lykke som en egoistisk ting.»

Hvis en parkamerat døde, var den andre vanligvis dødsdømt. Kvinner som kjente Anne Frank i leiren Bergen-Belsen, sa at det verken var sult eller tyfus som drepte den unge jenta, som skulle bli naziperiodens mest berømte dagbokforfatter. De fortalte at Anne mistet lysten til å leve da søsteren Margot døde.

«Vi har en motvilje mot å søke hjelp mot depresjoner. Vi frykter å bli oppfattet som gale,» fortalte Ha Kyoo-seob meg. Ha er psykiater ved Seouls nasjonale institutt for medisin, og leder arbeidet for å bekjempe selvmord. «Dette er skyggesiden ved vår raske utvikling,» mente han.

Betydningen av ris i den nordkoreanske kulturen kan knapt overdrives. Risen står for velstand, frembringer nærhet til familien og velsigner et godt måltid. Leirfanger får nesten aldri ris, og fraværet av den er en daglig påminnelse om savnet av et normalt liv de aldri kan oppnå.

Sankhya meiner at det finst ein urmaterie som ligg til grunn for alt. Denne materien er så finkorna at vi ikkje kan sanse han. Men urmaterien må finnast, for bak all rørsle i verda må det vera ei årsak som ikkje sjølv kan førast tilbake til ei enda fjernare årsak. Urmaterien er èin heilskap, han er uendeleg, og han er evig. All utvikling i verda kjem av at sjelene, som også er evige, skaper ubalanse i urmaterien. Systemet treng altså ikkje nokon Gud å forklare verda med.

Da forskarane våre kasta seg over dei eldste hinduistiske skriftene, vedaene, som stort sett vart skrivne i det andre tusenåret f.Kr., trudde dei at dei stod overfor ein primitiv og naiv religion. Men det stemte ikkje. Vedaene er skrivne av lærde prestepoetar innanfor ein høgt utvikla kultur, og vedatekstane var laga for å bli brukte i religiøse rituelle samanhengar, for eksempel ved offerhandlingar.
Like fullt er det her vi finn dei første uttrykka for det vi kan kalle ateisme.
I hjertet av Rigveda, den eldste av dei fire vedaene, ja, i sjølve skapingshymnen, finn vi denne berømte avslutningssalutten: «Kvar universet kom frå, om det vart skapt eller ikkje, sjå det veit berre Han som bur i dei øvste himlane. Eller kanskje Han ikkje veit det, Han heller.»

Jødanes gud var ein stammegud, og andre stammar i nærleiken hadde sin gud. Når ein stamme vart erobra i krig, noko som ofte skjedde, måtte taparane erkjenne at vinnaranes gud måtte vera den sterkaste, altså måtte dei begynne å dyrke han i staden. Dei som ikkje gjorde det, måtte vera toskar og illgjerningsmenn.
Men nettopp det at det "fanst" ein gud eller eit knippe gudar pr. stamme, måtte få enkelte til å tenkje at ettersom den eine eigentleg er like god som den andre, kan det vera det same med dei alle, med andre ord: Ingen av dei finst. Dessutan hadde dei kontakt med andre kulturar, både nære og fjerne, og visste at der dyrka dei atter andre gudar. Dette minner om ei enkel, men viktig innvending den britiske filosofen Bertrand Russell såg mot at religionen kan vera sann: Den som blir fødd i kristent land, blir kristen, mens den som blir fødd i hinduland, blir hindu, osv. Hadde Russell vore fødd i India, ville han ha vore ein hindu, slo han fast. Religionen er tilfeldig, og da kan han ikkje vera sann. Det var dei som kom inn i slike tankebanar, som var toskar og illgjerningsmenn.

Blant konkurrerende hypoteser burde den med de færreste antakelsene velges.

Mannfolk som mangler selvtillit på så mange fronter, klarer fortsatt å innbille seg at de er uimotståelige for alle kvinner.

Alltid bedre å være på vakt. Ting kan alltid fortelles senere, men kan aldri bli tilbakekalt når de først er sagt.

Snikende ullteppe

Idiom med parodisk tilsnitt, brukt i indianerromaner av tvilsom kvalitet. Nordamerikanske indianere fikk ofte oversatt sine kjælenavn fra indianerspråket til engelsk, og enda flere nyanser kunne bli borte ved sekundæroversettelsen til norsk. Men noen ganger er disse navnene treffende: Det gjorde inntrykk på den daværende sovjetiske generalstabssjefen da han besøkte USA i 1988 og ble presentert for høvdingen for Cherokee-stammen i Tennessee. Ikke nok med at det var en kvinne; til overmål het hun Wilma Mankiller (1935-2010).
I vår tid brukes uttrykket overført mest humoristisk og satirisk, gjerne om en person som forsøker å fremstå som sluere enn han/hun er, oftest med liten suksess. Det kan også brukes litt nedsettende om personer som kommer snikende på en uten at vedkommende merker det.