Daglig dør i gjennomsnitt to kvinner i Pakistan på grunn av "æresdrap", som regel med Allahs navn på mordernes lepper. I Malaysia kan ikke en muslimsk kvinne reise noen steder uten en mann som ledsager. Muslimske kjeltringer lurer små gutter inn i slaveri i Mali og Mauritania. I Sudan er det den islamske militsen som står for slaveriet. Kristne hjelpearbeidere har blitt drept med kaldt blod i Jemen og Jordan. I Bangladesh har kunstnere som kjemper for etniske minoriteters rettigheter blitt kastet i fengsel eller blitt fordrevet fra landet. Alt er dokumentert.
Han hadde god tid til å tenke, og mens timene gikk, gravde han ut lo fra navlen og voks fra ørene med en butt blyant, hørte på radioen og prøvde ut stemmebåndenes renhet mot musikken, idet han vugget til høyre og venstre: "Chaandni raate, pyaar ki baate..." Det er trist å si det, men deretter pirket han ut noen snørrkuler fra nesen og ga dem til en diger tigerstripet edderkopp som satt i spindelveven sin mellom bordet og veggen. Den sprang frem, kunne ikke tro at den skulle være så heldig, og ga seg langsomt til å spise. Gyan la seg på ryggen og gjorde dovne syklebevegelser med bena.
Det fantes gleder i verden - intense, ørsmå gleder som ikke desto mindre skapte en følelse av rom på alle kanter.
Aske har ingen vekt, den forteller ingen hemmeligheter, den stiger for lett for skylden, for lett for tyngdekraften, den svever oppover og blir heldigvis borte.
Disse årene var tåkete for mange, og da de kom utmattet ut av dem, hadde hele verden forandret seg, det var huller i alt, - hva som hadde skjedd i deres egne familier, hva som hadde skjedd andre steder, hvilke skitne ting som hadde forekommet lik en epidemi i en verden som nå var full av umerkede graver - de så ikke etter fordi de ikke hadde råd til å undersøke fortiden. De måtte gripe fremtiden med alt de hadde.
Menneskehjertet kan forvandles til hva som helst. Det var mulig å glemme, og noen ganger livsviktig å gjøre det.
Det nye politiet skulle overvake moralen. [...] Lova gjeld det som "støyter offentlig moral". Frykta breidde seg over landet mitt. Vi visste ikkje lenger korleis vi skulle kle oss, eller korleis vi skulle oppføre oss. Dei eldgamle sudanske tradisjonane blei brutalt erklærte som "syndige". Det var byrjinga på eit mareritt.
Eg bøyer meg aldri. Eg kjem ikkje til å trygle dei om noko. Eg unner dei ikkje gleda å sjå tårene mine renne.
Ho hadde blitt arrestert fordi skautet hennar ikkje dekte håret godt nok. I protest hadde ho rive det av seg og kasta det frå seg. Ho fekk dobbel straff. Førti piskeslag for å ha synda mot paragraf 152 i straffelova, og i tillegg seksti piskeslag for å ha krenkt islam. Det var ingen vitne, for ho hadde blitt arrestert på gata. Eg visste ikkje kva ho heitte. Eg leitte etter namnet hennar utan å finne det. Piska kvinner held dessverre fram med å skamme seg, men kva skammar dei seg for? Dei har ikkje gjort noko brotsverk, dei er ikkje skuldige i noko. Det er dette eg vil halde fram med å seie heilt til dei hører meg.
Hva annet var et land enn ideen om det? Hun tenkte på India som et begrep, et håp eller en lengsel. Hvor ofte kunne man gå løs på det før det smuldret opp? Å ødelegge noe krevde trening; det var en sort kunst, og de var i ferd med å perfeksjonere den. Hver krangel gjorde den neste lettere, ble til en tvangshandling og akkurat som når man kjører et ekteskap i grøfta, ville det være umulig å holde seg unna, umulig å slutte å pirke i sårene selv hvis sårene var dine egne.
Sai hadde grublet over om menneskene burde beseire fjellet eller om de burde vente på at fjellet tok dem i besittelse. Sherpaene gikk opp og ned, ti ganger, i noen tilfeller femten ganger, uten å bli berømte, uten å gjøre krav på noen eiendomsrett, og det fantes dem som sa at fjellet var hellig og ikke skulle tilskitnes i det hele tatt.
Da han så på et dødt insekt i en sekk med basmatiris som hadde kommet hit helt fra Debra Dun, brast han nesten i gråt av sorg og forundring over reisen det hadde tilbakelagt, noe som strengt tatt skyldtes melankoli i forbindelse med hans egen reise. I India ville nesten ingen ha råd til å kjøpe denne risen, og du måtte dra verden rundt for å kunne spise den på et sted hvor den var billig nok til at du kunne slafse den i deg uten å være rik; og når du kom hjem dit den vokste, hadde du ikke råd til den lenger.
Han var stolt av sin evne til å påvirke og korrumpere rettferdighetens veier, bytte ut riktig med galt eller galt med riktig; han følte ingen skyld. Når saken om en stjålet ku kom for retten, hadde de krigende familiene kranglet med hverandre i århundrer, det hadde forekommet så mange omdreininger og så mye virvar at det ikke lenger fantes noe som var riktig eller galt. Det var fåfengt å søke etter sannferdige svar. Hvor langt tilbake kunne man gå for å ordne opp i ting?
"Det kommer av fisken," sa kokken. "Kystmennesker er mer intelligente enn innlandsmennesker."
"Sier hvem?"
"Alle vet det, " sa kokken. "Kystmennesker spiser fisk, og se bare hvor mye flinkere de er. Bengalere, malaysere, tamiler. Innlandsmennesker spiser for mye korn, og det sinker fordøyelsen - særlig hirse - lager en tung ball. Blodet går til magen og ikke til hjernen. Nepalere blir gode soldater og kulier, men de er ikke videre smarte studenter. Det er ikke deres feil, stakkars."
"Denne dannelsen av stater," fortsatte Lola, "er den største tabben det nautet Nehru begikk. Ifølge reglene hans kan en hvilken som helst gruppe med idioter stå opp og forlange en ny stat og få det også. Hvor mange er det blitt av dem så langt? Fra femten gikk vi til seksten, til sytten, fra sytten til tjueto ..." Lola satte en stiv finger over øret sitt og tegnet kruseduller i luften for å vise hva hun mente om slik galskap.
Mennene satt og avdekket sitt raseri og lærte, slik alle før eller senere gjør i dette landet, at gammelt hat lar seg fornye i det uendelige.
Og da de hadde gravd opp hatet, så de hvor rent det var, renere enn det kunne ha vært noensinne tidligere, siden fortidens sorg var borte. Bare raseriet ble igjen, destillert, frigjørende.
Men samtiden er også et fremmed land. Den er på ingen måte direkte tilgjengelig. Maktrelasjoner, dominerende tenkemåter, og observatørens situering og fordommer, vil alltid påvirke hva som blir sett, og hvordan det blir sett. Det krever derfor omfattende forskning og datainnhenting for å kartlegge noe mer og annet enn det direkte observerbare og derfor i bunn og grunn tilfeldige.
"Fortiden er et fremmed land", skrev historieteoretikeren David Lowenthal for å understreke hvordan det som var, blir ugjenkallelig fortid.
Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse. Spesielt i omskiftelige tider er det slik at uten kunnskap om fortiden er man dømt til å misforstå samtiden. Det blir nødvendig å kjenne historien opp gjennom hundreårene, men også samtidens historie, ja, ikke minst samtidens historie, siden den alltid i større eller mindre grad overmanner dem som lever i den.
De første pakistanerne som kom til Norge smuglet seg selv inn i landet som turister, uten at noen hadde invitert dem. På slutten av 1968, dette ikoniske året, kom det helt uventet en pakistansk buss med 9-10 personer over grensen fra Sverige. Etter sigende hadde den kjørt hele veien fra Karachi, millionbyen i Pakistan ved Indiahavet. Turistene ba om å få bli her og arbeide på tross av at statens fremmedlov slo fast at det var ulovlig å krysse grensen som turist med mål om å søke arbeid. Frem til begynnelsen av 1970-tallet kom det rundt 1000 pakistanere til Norge. Våren og sommeren 1971 fikk pakistanske menn på turistvisum, som ifølge avisene "drev gatelangs i Oslo" på jakt etter arbeid, bred omtale i pressen.
Islam fikk fotfeste i Norge i løpet av et par tiår da nesten ingen brydde seg om islam eller hvilken rolle religionen kunne spille i et moderne samfunn. Da den organiserte innvandringen til Norge begynte i slutten av 1960-årene, var de pakistanske fremmedarbeiderne først og fremst oppsatt på å tjene penger, og tenkte mer på hvordan de kunne gi sine barn bedre muligheter til utdanning enn på skriftsteder i Koranen. Mange av innvandrerne i de første årene oppfattet dessuten oppholdet i Europa som midlertidig, og det var derfor også naturlig med et mer tydelig skille mellom religion og hverdagsliv, hvor islam var noe man først og fremst praktiserte i opprinnelseslandet.