Steinmuren er den første boken jeg har lest av "New York Times bestselgende forfatter". Denne boka fortalte meg ikke hvorfor hun er en bestselgende forfatter. Hvis du, som jeg, er nysgjerrig på amish-kulturen så kan jeg anbefale denne boka for å få mer informasjon, men utenom det synes jeg bare at det var en middels kjærlighetsroman.
Venner er som pisket krem på livets pai.
Det er bortkastet tid å ønske at man kunne endre fortiden.
Da jeg begynte på denne boken var jeg en usikker og redd dame på nesten 50, som hele livet hadde skammet meg over det meste ved meg selv.
Det skulle ta meg et halvt århundre før jeg skjønte at "sannhetene" jeg fortalte meg selv var stygge usannheter som jeg messet på for å overleve i en verden full av selvforakt, hat og egen utilstrekkelighet.
Jeg hadde noen leveregler, eller sannheter, om meg selv som fortalte at "uansett hvor hardt jeg prøvde - så ville jeg misslykkes".
Du og jeg er god nok. Det er den overordnede moral i denne boka. Forfatteren har etter hvert lært seg å akseptere det, men veien dit har vært lang og hun er nok ikke i mål ennå. Her forteller hun om et liv i angst, om mobbing, også fra en lærer, og om hva dette har gjort med henne. Hun har lenge trodd at hun ikke er bra nok, ikke er verd å elske. Samtidig som hun forteller sin historie gir hun tips om hvordan du skal få det bedre. Finn fram penn, papir og et lommetørkle. Stopp opp underveis og tenk på din egen situasjon. Hva skal til for at du skal få det bedre? Hva må du gjøre for å gi deg selv mer egenkjærlighet?