Bokelskere.no

Han får ikke vite det. At å skrive er å krype inn i noe, feste seg til noe, det er ikke å være flue på veggen, men å la seg synke inn i den, analysere treslag og maling, finne mønster og lage nye, skildre mugg og fuktighet, aldri holde igjen, hvem eier veggen og hvem eide den, hvem skal eie den, hvem skal ordne opp i alt rotet som finnes på innsiden, det er slik det er, skrivingen, jeg bruker den og jeg former den og kaster den iblant, henter den frem igjen og jeg skriver om deg eller ham eller kanskje til og med du, kanskje jeg elsker deg, går inn i det, ikke så mye at det gjør vondt, som noen sier at det gjør, at det treffer så hardt, som et plutselig steinras gjennom kroppen, det er ikke sånn, jeg skriver at du er her og jeg lytter til det, jeg finnes i huden din og du får ikke vite det.

Jeg håper han eldes fort. Jeg håper håret hans blir grått og uryddig, at ansiktet hans mister farge og kroppen blir tynnere. Jeg håper han eldes fort, slik at de andre jentene mister interessen. Slik at han bare har meg.

Hvordan er det fysisk mulig: å være så nr, men så langt borte, å se på meg uten å bruke øynene.

• Blir du med meg?
• Nei.
• Hvorfor ikke?
• Det ville vært å gi noe en sjanse.
• Ja? Er ikke det bra?
• Nei, jeg tror ikke det. Ikke alltid.

Det var en av kveldene der nede hvor jeg satte meg ned og spilte inn en sang, jeg hadde plutselig kommet på at jeg pleide å sende kassetter hjem til Norge når jeg jobbet og reiste i utlandet, det var kanskje litt sånn det var før, at det fantes beskjeder som ikke hastet. Nå haster alt.

Den beste kuren mot følelser som dette må være bevegelse, bare man aldri stopper opp, som visse typer fisk som må bevege seg konstant for ikke å synke og dø, vi må leve som dem, og det er kanskje litt komisk, se for deg mennesker med skuldrene oppetter ørene, alltid stresset, alltid sysselsatt for å glemme. Det er viktig å være stresset nok, nervøs nok, ikke la oksygenet finne frem til hjernen.

Vi kan ikke slutte å elske, hadde jeg sagt, og jeg mente det fortsatt, men det var samvittigheten, det var livene rundt meg, det var barneføtter og kompiser som startet lavmælte pappaband i garasjen mens konene deres var stilfulle husmødre med full jobb og full kontroll og serverte kakao og nybakte boller og de luktet faen meg som hvetebakst alle sammen, konene som var så smarte og beleste at de i all hemmelighet hadde begynt å omtale meg som Nabokov, som om det var en god referanse.

Er du en ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg.

Jeg løper opp trappene til barndomshjemmet mitt, finner jenterommet forlatt i en uskyldighet jeg ikke lenger kan gi det.

I bøkene var menn både gode og onde, men de var aldri barn. Det fantes bare voksne menn i bøkene, og jeg elsket dem.

Hva tenker du på når du sitter på bussen om morgenen?

Etterpå var alt stille. Jeg sov ikke, bare kjente noe varmt komme fra underlivet mitt, lukket øynene og lot som det ikke fantes. Jeg gråt helt stille og lot som om vi ikke fantes.

Det er kanskje dette jeg synes er så vanskelig, med nærheten, at det skal være så alvorlig.

Jeg lurer på hvorfor for eksempel narkomane leser/tenekr/snakker om Dostojevskij, både kvinner og menn, hva har han noen gang gitt dem?

Vær stolt av deg selv, pleier vennene hans å formane ham om, men hva er det egentlig å være så stolt av?

Noen ting skal man ikke vite, ikke finne ut, noen veier skal man ikke gå, noen dører skal man ikke banke på.

Man trenger ikke å forstå for å elske bunnløst.

Han kan sitte i T-banevogna og iaktta de andre. Late som om han ser ut gjennom vinduet på fjellveggen som raser forbi, men egentlig betrakte dem alle i vindusglassets speilbilde. Betrakte dem, ta dem inn, dissekere dem, en slags samleraktivitet. I all stillhet eier han dem.

Tvil er mer skadelig enn nær sagt alt annet.