Bokelskere.no

Brevromanen er jo en egen sjanger. Jeg har av alle ting faktisk tatt to fordypningsemner om brevroman på universitetet, det ene om den «sentimentale roman», romaner fra 1700-tallet med «sentimental» med i tittelen, mange av dem brevromaner, og det andre om brevromanen som form. Det er ikke mange titler jeg vil anbefale fra det første emnet, men fra det andre var det mye saftig, om enn ikke av det nyeste slaget. Jeg har også noen andre jeg ønsker å nevne.

• Rousseau, Den nye Heloise.
• Henri-Pierre Roché, Deux anglaises et le continent, som finnes i svensk oversettelse som Den långa kyssen. Dette er en personlig favoritt. Jeg orker ikke å si så mye om den, men den er veldig fin. Også gjort til film av Truffaut.
• Austen, Lady Susan. Langt fra det beste Austen har skrevet, men verdt å få med seg hvis du (som meg) er begeistret for henne eller interessert i sjangeren.
• Portugisiske brev, en klassiker. Ukjent forfatter.
• Cholderlos de Laclos, Farlige forbindelser. Denne er artig! Og helt utrolig god òg, da!
• Aphra Behn, Love letters between a nobleman and his sister. Behn regnes vel som den første profesjonelle kvinnelige forfatter.
• Dracula naturligvis.

Dette er hva jeg slår om meg i farten. Gode bøker alle sammen, skal jeg si!

Ett semester og én sommerferie er nå gått siden jeg la frem listen min, og jeg ser at den opprinnelige planen ikke er blitt fulgt helt etter i sømmen. Det meste av samsvaret kommer av at jeg tok et emne i antikkens historie, hvor mange av ønskene faktisk var på pensum (er det ikke herlig med studier hvor man får lese bøtter med bøker?). Det jeg har lest begynner fra Bartleby på side tre i "har lest" her på siden. Jeg vet ikke om utvalget er bedre enn det tidligere (det er fortsatt mange gamle menn), men selv er jeg sæl over mengden poesi.

Langt bak i hodet mitt lå det en artikkel jeg leste i Vagant for noen år siden om det "særnorske" fenomenet gjendiktning. Magasinet den sto i er for lengst kastet, men etter en liten søkerunde på nettet dukket den opp. Her er artikkelen - verdt å lese..

Jeg pusler litt med oversettelse fra tid til annen mellom studiene. Jeg vil si med deg at skillet mellom oversettelse og gjendiktning går der oversettelsen "gir opp" i møte med mer enn innholdet. Jeg formulerer meg enkelt her, enkelt fordi innholdet jo alltid er knyttet til teknikk/stil og man kan egentlig ikke skille dem. Men alle vet vel hva som menes når jeg her sier "innholdet".

Iallfall, når jeg selv prøver å oversette så holder jeg meg borte fra rim hvis jeg kan, for jeg får vondt av å gjøre en dårlig jobb; og hvis jeg tar meg store friheter i oversettelsen av et dikt, mener jeg at jeg har gjort nettopp en dårlig jobb. Man må imidlertid ta seg friheter i oversettelse fra et språk til et annet, da særlig av poesi, hvor det er så mye av det du kaller "effekter" man må rette seg etter, det må med, hvis ikke er det ikke det samme diktet - men kan det, samme hvor god jobb man gjør, bli det samme diktet? Nei, fra et språk til et annet forandres for mye (diktet er ikke en pølse før den går ned i kverna, for å tale i bilder), og her kommer "gjendiktning" inn. Ordet bærer vel på en beskjedenhet: "Oppgaven er umulig, derfor [...]". Å oversette rytme og metrikk synes jeg imidlertid er kjempeartig; det er en utfordring, men i det minste mulig, og man slipper å måtte gjøre de verste kompromissene i overføringen av litteraturen.

Forskjellen mellom gjendiktning og oversettelse vil jeg derfor hevde at bunner i frihetene man har tatt seg i arbeidet. Man kan kanskje innvende mot meg og si at alt av oversettelse i grunnen er gjendiktning, men det synes jeg er for strengt: noe kan vel være mer oversettelse enn det er gjendiktning?

Bare mine to ører ... (kan det oversettes?)

Enig med deg, både filmen og boken er fantastisk. Men "Karl-Bertil metoden" strekker nok "dessverre" ikke til i kampen mot fattigdommen.

Ingen jul uten Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielsson og Per Åhlin.

Det var en gang en jul for lenge siden, den gang man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene. På den tiden var det ingen skam å være fattig..........

Karl -Bertil Jonsson er 14 år, kommer fra et velstående hjem, han har en velutviklet samvittighet, han tenker som Robin Hood, og i førjulstida har han ekstrajobb på postkontorets pakkeavdeling.
Det blir det glade jul og en god historie av.

Fint du fant ut at NRK hadde rett! :)

En sann demokrat vil heller senke det uberettiget opphøyde enn å "heve" seg . Dette kalles å trekke ned på et lavere nivå. Uttrykket er korrekt, men har fått innbakt en feilaktig, odiøs betydning.
Samfunnet følger Arkimedes' lov om væskers likevekt i kommuniserende rør. Begge overflatene streber efter å komme på samme nivå. Men likevekten kan bare etableres ved at den høyeste overflaten blir senket, hvorved samtidig den laveste heves. Det er dette det moderne samfunnsarbeidet streber mot. Og dit kommer vi! Vær sikker! Og siden blir det ro.

Tjenestekvinnens sønn av August Strindberg.

..og jeg syntes at 17 bøker i året høres svært lite ut. :)
Spøk til side - hva med en personlig henvendelse til Kristenn Einarsson med spørsmål om statistikken fra en bokelskende tallnerd?

Ikke dumt å skaffe seg en Kindle. Jeg leser på min tredje nå - og lesebrettene har spart meg for mange turer til papircontaineren.

Folk leser mer bøker og mindre av alt annet.

Kanskje du skulle lese det Wikipedia skriver om Oceania på nytt,
siden du oppfatter at Orwell's Oceania er Storbritannia (alene).

Jeg forsto deg slik at du mente at Oceania var Orwell's navn på England (Storbritannia).
Orwell's Oceania er en stat som for meg består av provinsene - Storbritannia som i romanen har navnet Airstrip One, Amerika, Oseania og deler av Afrika.
Eller er det jeg som har misforstått noe her?

Nå skal jeg vel strengt tatt ikke blande meg inn - siden jeg ikke er med i boksirkelen - men jeg har lest 1984 - og her er en bekreftelse på det jeg har oppfattet som romanens Oceania.

Takk til deg for en interessant trådstart!
Du nevner at bøker er "hellige" for noen og at folk har en motvilje mot å kvitte seg med dem. Jeg deler erfaringen din på dette punktet. Jeg har kvittet meg med noen tusen bøker de siste ti årene. Bøker som jeg har gitt bort kan jeg snakke høyt om, men alle de som har havnet i papircontaineren for å bli nytt papir - har jeg erfart å forbigå i taushet. Noe av motviljen mot å kaste bøker tror jeg kan henge sammen med fortidens bokbål og andre forbud mot det skrevne ord. Men en del henger nok også igjen fra den tiden bøker ikke var allemannseie - og velfylte bokhyller var statussymboler som vitnet om klasse og utdanning.
Jeg har fortsatt et hjemmebibliotek med bøker fra gulv til tak, men siden 2009 har de fleste bøker blitt kjøpt på Kindle lesebrett - og papirbøker blir det færre og færre av.
Om jeg samler på bøker? Da blir svaret - nei. Jeg har bøker, jeg er vokst opp blant bøker, jeg leser bøker, lesing har vært og er en del av hverdagen min på lik linje med mat og søvn. Det er noe jeg har - ikke noe jeg samler på.

I Montreal ble jeg kjent med en filosof som hadde et antikvariat. Da han oppdaget at han eide ca 10.000 bøker (jeg har mistanke om at antallet var høyere), leide han seg et lokale og flyttet boksamlingen sin dit. Der satt han og leste og skrev på sine problemstillinger, mens han solgte en og annen bok. Han hadde en teori om at når en privat boksamling oversteg 3000 bøker - ville eieren miste oversikten over den.
Jeg har erfart at han har rett i sin antagelse.

Da jeg ryddet i "artikkelsamlingen" min i kveld - fant jeg denne interessante artikkelen fra 1984 av Mario Varga Llosa - med tittelen Is Fiction the Art of Living?