Bokelskere.no

Mot boken? Nei, det vet jeg ikke, den har jeg ikke lest. Men mot navnet, navnet før jeg har satt det i sammenheng med bokens innhold, jo, det må jeg si jeg har. Men det er fordi, vel, navnet er blitt utvannet. "Den siste Mohikaner", "Den siste viking", "Den siste tempelridder", "Den siste magiker", "Den siste revejakta", "Den siste vinteren", "Den siste striden", "Den siste pasienten", "Den siste dansen", "Siste dag i Twisted River", aaaaaaaaagh, og det finnes sikkert et flerfold flere! jeg får nesten spasmer.

Alt som begynner med "Den siste-" (foruten Den siste mohikaner) og alt som ender med "liv". Og det må nok nevnes at jeg har problemer med og en viss motvilje mot bøker som bruker – ja, jeg vil kalle det – pretensiøse eller i det minste smått jålete ordsammensetninger, og her kan jeg ikke utelukke - skjønt hvor populær denne boka er - Pinnsvinets eleganse. Nåvel!

Har ikke lest boka, men filmen har jeg sett, og den er vidunderlig. Laurence Olivier slår aldri feil, og det gjør heller ikke Hitchcock. ;-)

Ja, nettopp. En underlig liten ting igrunn, men det virker som en stor andel av de romankarakterene jeg virkelig setter pris på, blir omtalt på dette forumet med vendinger som 'irriterende', ja aller mest nettopp den. Det er naturligvis et syn man er berettiget til; men hva enkelte dømmer irriterende er vel kanskje en kvalitet, med mindre jeg mistolker bruken av ordet.

En annen ting er å anvende Heathcliff som det eneste – eneste som blir uttalt her ihvertfall – vurderingsgrunnlaget for et helt verk, ja, et verk som inneholder flerfoldige personer, svært fargerike personer dessuten, og like mange små historier flettet rundt hovedtråden, som er Catherine og Heathcliffs stormfulle forhold. Hvis jeg nå ikke tar feil finnes det hele fem kjærlighetshistorier i Stormfulle høyder, hvor, for å påpeke, Catherine og Heathcliffs bare er én.

Og er det forøvrig noe å kritisere ved Catherine og Heathcliffs forhold? Flyter ikke hengivenhet lett over til hat, og omvendt? Kan noe endog kalles kjærlighet om den bare er sukkersøt?... men hei på meg! nå flyter jeg ut i digresjoner som fortjener en egen avhandling og uten tvil mer oppmerksomhet enn jeg er villig til å gi på denne tiden av døgnet..

Hm, jeg vet ikke av en slik bok. Men hvis jeg har tillatelse til å komme med noen anbefalinger, vil jeg gjøre det!

Carol Reeds The Third Man, Lindsay Andersons If...., Mike Hodges' Get Carter, og jeg kan ikke utelukke David Leans Brief Encounter, The Bridge on the River Kwai, Lawrence of Arabia og Doctor Zhivago. Tre andre filmer jeg dypt må anbefale, som synes meg overmåte britisk skjønt de er av amerikanske regissører, er Lynchs The Elephant Man, Kubricks A Clockwork Orange og Hustons The Man Who Would Be King. Og jeg holdt nesten på å glemme The Lion in Winter, den er også vel verdt å se. ;-)

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.

(har ikke lest Mengele Zoo, men hopper inn i den innbydende diskusjonen likevel)

Ja, er det ikke synd om verden - som byr på så mangt - blir skrenket inn til ismer, vedtekter og maktmidler? Huff.. Er det ikke andre ting verdt å sies eller forsøke å sies?

En ting er at forfattere skriver med en ideologi i bakhodet; verre er det hvis kritikere og lesere vurderer en bok etter hvorvidt den passer inn i deres egne ideologier. "Jo mer sint og ensporet en bok arter seg, og jo mindre motstand den gir mine forestillinger, jo bedre er den!" Det motsatte er vel heller tilfelle? En roman (slik ordet 'roman' er i mitt språk) skal utfordre, ikke formane; den skal være subtil, men energisk; og ikke minst skal det være rom for leseren å bevege seg i – om så dette rommet er i tolkningen av ordvendinger eller av et eventuelt budskap.

Er Nagel gal? Nei, det er alle andre som er gale!

Kanskje det beste ville være hvis størrelsen på omslagene er den samme, men at hver bruker kan øke eller minke antall omslag inne på 'Innstillinger', eller noe i den dur. Men det får du avgjøre – husker det var et innlegg for noen måneder tilbake om at antall omslag ble redusert for å hindre at serveren skulle overbelastes.

Kunne det vært en idé å utvide antall bøker som vises under 'De du følger leser nå'? Merker at jeg nesten vegrer meg mot å følge flere Bokelskere, på grunn av en slags troskapsfølelse til de jeg allerede følger som sier at "Nå må du ikke glemme at jo flere kokker jo mer søl", og "Hvis du legger til enda en Bokelsker vil én annen forsvinne ut i de mørke krokene av cyberspace som vi kaller 'Se alle bøkene de du følger leser'".

Sværmere er et stykke unna å være favoritt, men Gud hjelpes, hvor mange gylne øyeblikk og muntre detaljer denne vesle romanen er fylt med! Scenen hvor Rolandsen stamper gjennom skogen gir meg en latter hver gang jeg henter den tilbake fra hukommelsen.

Forbes' topp ti

Oppskriften på suksess? Eller er suksess synonymt med bankinnskudd? Hva ønsker folk flest å lese? – samt andre tanker og spørsmål som streifer innom det metafysiske.

Jeg synes å ha en lei vane av å misbruke andres poenger til å lage mine egne, det får jeg bare beklage. Særlig det siste avsnittet, ser jeg nå. Jeg får skylde på at jeg hadde drukket for mye kaffe i gjerningsøyeblikket. ;-)

La meg få anbefale deg noen filmer av Woody Allen istedet, de har nok det man kan kalle en New York-feel: Annie Hall, Hannah and Her Sisters, og naturligvis Manhattan.

Du sier at det "er mange passasjer som er presise, flotte og vakre". Er ikke det virkelig en sjeldenhet, er ikke det noe å sette pris på, er det ikke dét som faktisk er litteratur? Hvis man nedskjærer Victoria til en fortelling om klasseskiller, selvsagt blir det da ikke en videre imponerende roman. Men den er jo mer enn som så. All kjærlighet er ikke lykkelig. Umulig kjærlighet er et begrep som ikke vil dø ut. Og klasseskiller lever da også idag, skulle jeg mene, om enn ikke like bastante. Hvis man vurderer Victoria etter hvorvidt den tjener eller sier noe om samfunnet, vårt samfunn eller endog et tidligere ett – greit, da er den vel ikke stort mer enn et tidsbilde. Men takk og lov at litteraturen ikke er så statisk. Hamsun skildrer følelser, ikke epoker, og følelser håper jeg menneskeheten alltid vil eie. Forøvrig, er ikke trøst for blivende forfattere også en kvalitet? Og kan ikke en leser idag - selv et allment publikum - kjenne seg igjen i en ung møllersønns jakt etter lykken og streben for å bli dikter?

Om en romans kvalitet bestemmes etter hva "kidsa i dag" mener, ja jøss, da får vi vel bare brenne opp Tolstojs samlede verker og istedet sette Twilight på pallen.

Den Gaadefulde er i en ganske annen liga enn hans senere verker, en ganske lavere liga. Hamsun skal etter sigende ha skjemmet seg over den og ønsket at han aldri hadde gitt den ut. Jeg vil anbefale deg å begynne med Sult eller Victoria, da begge er vidunderlige. ;-)