Jeg har lest og hørt det sitatet noen ganger nå, og jeg får alltid gåsehud. Av en eller annen grunn har jeg begynt på denne to ganger, men ennå ikke fullført den. Det er ikke forfatterens skyld.
Jeg har en tendens til å lese litt for mange bøker på en gang. Det har jeg lyst til å endre fra 2017.

Det er Ila Fengsel jeg sikter til. Ved en anledning blir en besøkende, en kvinnelig politibetjent. låst inn på cella sammen med en innsatt. Ingen blir det, selv ikke presten på Ila. Et annet sted skriver han at de har tilgang til fellesrommet på natta, det skjer aldri. Måten han karakteriserer flere av betjentene et annet eksempel.

Hjertelig velkommen, Randi, jeg fører deg opp på deltakerlista, og du behøver ikke være beskjeden, kom gjerne med forslag, hvis du har lyst.

Hjertelig takk, Kjell, jeg må sannsynligvis benytte meg av det tilbudet.

Enig med deg, har lest litt spredt rundt i Lies samlede, og husker at jeg tenkte at jeg liker han bedre enn de tre andre; Ibsen, Bjørnsen og Kielland. Ser frem til å plukke han frem fra hylla igjen.

Jeg ble så skuffa over Nesbø i denne romanen. Han kunne gjort bedre research eller funnet et fiktivt navn på anstalten i stedet for å komme med nedsettende bemerkninger og usannheter. Jeg har jobbet der i mange år og kjenner rutinene. Skam deg, tenkte jeg mens jeg leste, og aldri mer Nesbø på meg.

Mitt første og uslettelige møte med et menneske og en forfatter hvor livet til slutt blir ulevelig. Flere av de selvbiografiske notatene sendes til redaktøren 25. januar 2012, samme natt som Stig Sæterbakken tar sitt eget liv.

På side 170 i min ebok-utgave skriver han:

Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet?
Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?

I et intervju med Klassekampen uttaler han:

Å løfte oss ut av vår ensomhet, det er kanskje det de største bøkene gjør med oss - at de setter oss inn i et ellers uoppnåelig fellesskap, inn i en større sammenheng, der vår individualitet, og dermed også vår ensomhet, vrakes til fordel for noe større. Og hvor vi mister oss selv, mer enn vi finner oss selv. Det er det deilige ved det.

Jeg ser frem til å møte han igjen.

Jeg skulle ønske så var tilfelle, men tror ikke jeg blir i stand til å bidra mye fremover. Beklager det, hvis jeg oppleves som for privat, men etter at min far døde i sommer, befinner jeg meg i et svært vondt og vanskelig arverettsdrama, som sluker det aller meste av den lille energien jeg har. Fikk en liten pause nå, fordi motparten ba om utsettelse til over nyttår. Det dreier seg om relativt store verdier, men mest av alt er det begått stor urett overfor meg.

Kategori eldre nordisk litteratur utgitt fram til og med 1975.

Hver deltaker foreslår én bok, og gi gjerne beskjed her i tråden hvis dere ikke har vært med før og har lyst til å delta :)

Bare de som er registrerte kan foreslå og velge bøker, mens alle er velkommen i diskusjonene.

Deltakerliste pr. 12. desember:

Ann Helen E. H., Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Frist for å komme med forslag torsdag 22. Desember kl 19.00.

HOVEDTRÅD

Hei! Det har uventa og etterlengta blitt litt rolig i og rundt meg, før det braker løs igjen i begynnelsen av januar. Derfor ønsker jeg å kjøre forslags- og valgrunden nå i desember. Jeg legger inn minst én uke på hver tråd, så de som er interessert får med seg det som skjer.

Benytter også anledningen til å ønske alle en riktig God Jul og et Godt Nyttår!

Neste bok ut er En5 - eldre nordisk litteratur fram til og med 1975.

Har du lyst til å foreslå og stemme på bøker, si i fra, så fører jeg deg på deltakerlista, ellers kan alle delta i diskusjonene.

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til!

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur.

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i?

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss!

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende.

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30)

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha.

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå.

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs.

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere.

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon!