Åh, jo, det ser ut til at du har rett! Etter litt søking fant jeg denne på Wikiquote under Kafka:
"I think we ought to read only the kind of books that wound and stab us. If the book we are reading doesn't wake us up with a blow on the head, what are we reading it for? ...we need the books that affect us like a disaster, that grieve us deeply, like the death of someone we loved more than ourselves, like being banished into forests far from everyone, like a suicide. A book must be the axe for the frozen sea inside us."
Så det Coetzee har gjort er å parafrasere Kafka. Takk for at du gjorde meg oppmerksom! :-)
A book should be an axe to chop open the frozen sea inside us.
Im echten Manne ist ein Kind versteckt: das will spielen.
Jeg er fuld av sælsom taknemmlighet, alt indlater sig med mig, blander sig med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er næsten rotten, dens fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mit hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og står og synes om den, tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
What she loved was this, here, now, in front of her; the fat lady in the cab. Did it matter then, she asked herself, walking towards Bond Street, did it matter that she must inevitably cease completely; all this must go on without her; did she resent it; or did it not become consoling to believe that death ended absolutely? but that somehow in the streets of London, on the ebb and flow of things, here there, she survived. Peter survived, lived in each other, she being part, she was positive, of the trees at home; of the house there, ugly, rambling all to bits and pieces as it was; part of people she had never met; being laid out like a mist between the people she knew best, who lifted her on their branches as she had seen the trees lift the mist, but it spread ever so far, her life, herself.
Mrs. Dalloway said she would buy the flowers herself.
Den ligger i det minste ikke ute her på Bokelskere (og da er den vel heller ikke tilgjengelig?), noe derimot to lydbøker og fire barnebøker / forkortede utgaver gjør.
Jeg prøvde å søke den opp, men fant ikke andre oversettelser enn den av Ernest Mortensen, og det er sikkert den du refererer til. Men det er underlig hvis det ikke finnes flere enn én. Dickens er jo - ved siden av Austen - den mest populære av de gamle engelske, og A Tale of Two Cities er igjen regnet blant hans beste verker. Når jeg tenker meg om er det forsåvidt slik også når det gjelder fine klassikere som Robinson Crusoe og Greven av Monte Cristo, altså at de på norsk kun (?) foreligger i forkortede og forenklede utgaver.
No one who had ever seen Catherine Morland in her infancy, would have supposed her born to be an heroine.
Love is merely a madness, and, I tell you, deserves
as well a dark house and a whip as madmen do: and
the reason why they are not so punished and cured
is, that the lunacy is so ordinary that the whippers
are in love too. Yet I profess curing it by counsel.
Did you ever cure any so?
Yes, one, and in this manner. He was to imagine me
his love, his mistress; and I set him every day to
woo me: at which time would I, being but a moonish
youth, grieve, be effeminate, changeable, longing
and liking, proud, fantastical, apish, shallow,
inconstant, full of tears, full of smiles, for every
passion something and for no passion truly any
thing, as boys and women are for the most part
cattle of this colour; would now like him, now loathe
him; then entertain him, then forswear him; now weep
for him, then spit at him; that I drave my suitor
from his mad humour of love to a living humour of
madness; which was, to forswear the full stream of
the world, and to live in a nook merely monastic.
And thus I cured him; and this way will I take upon
me to wash your liver as clean as a sound sheep's
heart, that there shall not be one spot of love in't.
Glemme hende? – det er umuligt. Min Bygning er styrtet sammen. Tungsindig var jeg, men i dette Tungsind var jeg en Sværmer, og hiin min Ungdoms trøsteløse Tanke, at jeg duede til Intet, var maaske kun Sværmeriets Form, fordi jeg fordrede en Idealitet, under hvilken jeg segnede. Denne Hemmelighed vilde jeg gjemme i mig selv og i denne Hemmelighed en Gløden, som vel gjorde mig ulykkelig, men da ogsaa ubeskrivelig lykkelig.
Art thou pale for weariness
Of climbing Heaven, and gazing on the earth,
Wandering companionless
Among the stars that have a different birth,--
And ever changing, like a joyless eye
That finds no object worth its constancy?
As the moon's soft splendour
O'er the faint cold starlight of Heaven
Is thrown,
So your voice most tender
To the strings without soul had then given
Its own.
Holder jeg hende end ikke længere i min Favn, saa omfavner jeg hende dog, thi Erindringens Gjerning i Morgentimerne og Redningsforsøget i Midnatstimen danne jo som et Favnetag, hvori hun er indesluttet.
Malcolm and I once took tea with Colonel Qaddafi. A charming and ruthless man, one of the few terrorists we've met who lives up to his public billing.
dog er Beslutning den sande Begyndelse for Friheden.
Saa dannede Guderne hende fiin og ætherisk som af Sommernattens Taage og dog fyldig som den modne Frugt, let som Fuglen, skjøndt hun bærer en Verdens Attraa i sig, let fordi Kræfternes Spil er enet i et negativt Forholds usynlige Centrum, i hvilket hun forholder sig til sig selv, slank i Skuddet, bestemt tegnet og dog for Øiet svulmende i Skjønhedens Bølgelinier, fuldendt og dog som blev hun bestandig nu først færdig, kølig, liflig, forfriskende som den nyfaldne Snee og dog rødmende i stille Gjennemsigtighed, lykkelig som en Spøg, der lader En glemme Alt, beroligende som det Maal, hvortil Begjeringen er, tilfredsstillende ved selv at være Begjeringens Incitament. Og saaledes havde Guderne beregnet Situationen, at Manden, naar han fik hende at see, skulde forundres som Den, der seer sig selv, og dog igjen som var han fortrolig med dette Syn, forundres som Den, der seer sig selv i Fuldkommenhedens Afglands, forundres som Den, der seer hvad han aldrig havde anet, og dog seer, hvad der, saa synes det, nødvendig maatte være faldet ham ind, seer, hvad der er nødvendigt i Tilværelsen, og dog seer dette som Tilværelsens Gaade.
There is no way of more surely avoiding the world than by art, and it is by art that you form the surest link with it.