Og da ler hun som en neve småmynter ned en steintrapp. En fri latter, uten forbehold og uten adressat, tappet direkte fra gledens rene kilde.

Det er kanskje også for mye forlangt at Filip skulle komme til sans og samling, riste av seg kjærlighetssorg og frustrasjon, ta på seg egnet fottøy og gå ut i dagslys for å forsøke å finne nedslagsstedet for flaskeskårene. Ikke har han lest Tsjekhov heller, og vet ikke at det geværet som henges på veggen i første akt, må avfyres i løpet av stykket.

I hovedstaden snør det som sagt mest i overgangene – det er noe med kystklimaet. I dag faller regnet, men temperaturen faller også, og i morgen våkner byen til urørte tretti centimeter som innleder en ny, lang kuldeperiode. Januar er ikke vinterens siste akt. Tsjekhovs rifle henger fortsatt på veggen.

Whiteboard, derimot, bærer sitt navn med rette. Det er nærmest optisk hvitt og lagd av et mystisk, romfartsaktig materiale – plast eller metall, eller kanskje begge deler, en tynn plasthinne støpt over en aluminiumsplate? Ikke godt å si. Det leveres med tusjpenner i ulike bredder, svarte, røde og blå. Så langt høres det kanskje ikke så avansert ut, men mirakelet ligger i det at tavlen kan strykes helt ren. Altså helt ren. Det medfølger en hard, flat fiberaktig spesialsvamp som er hundre prosent effektiv. Ikke engang en ullen skyggestrek etterlater den seg. Ett kontant drag med svampen, og vips – alt er borte. Alt er tilgitt og glemt.