"Jeg slo på lyset, men det var ingen i rommet. Da så jeg noe innerst i rommet som fikk meg til å miste sigaren og kaldsvette der jeg sto. Min gjest lå utstrakt på ryggen. Han var spiddet til gulvet med en lang kniv som gikk gjennom hjertet hans." De 39 trinn
Mange år før jeg visste at den var basert på en bok, så jeg deler av Alfred Hitchcocks "The 39 Steps" hos en venn. Jeg fikk med meg begynnelsen, for jeg husker fortsatt at jeg stusset over sertifiseringen fra "British Board Of Film Censors" like etter at skjermen fader fra svart.
Men det skjedde et eller annet som gjorde at jeg ikke fikk med meg slutten. Det lille jeg så var likevel så gripende at jeg senere kjøpte en DVD-versjon av filmen og så den flere ganger. Ikke på noe tidspunkt la jeg merke til at adapsjonen blir fastslått på minuttmerket ut i filmen.
Uansett, det var ikke før år senere da jeg prøvde å finne gode tips på spionromaner at jeg gjenkjente tittelen på en av listene, og ikke like etter prøvde jeg å finne en uredigert versjon av John Buchans sjangerdefinerende roman fra 1915. Det var ikke så enkelt som jeg trodde først, men det ordnet seg til slutt.
Boka gjorde et enda bedre inntrykk på meg enn det filmen gjorde. Jeg sier det ikke fordi det er det de fleste purister pleier å si når man skal diskutere filmer som er basert på bøker. Legg også merke til at jeg ikke sier at boka er bedre, enda en godt kan argumentere for det, bare at inntrykket jeg sitter igjen med favoriserer denne spesifike boka over filmen.
Delvis fordi subsjangeren boka og forfatteren definerte ved utbruddet av 1. verdenskrig, den såkalte man-on-the-run-archetype, er en av mine favoritter. Og delvis fordi jeg ofte foretrekker mitt eget møte med bokas karakterer, miljø og plottsvingninger fremfor manusforfatterens destillerte scener og akter.
Trettisju år gammel har Richard Hannay allerede levd flere liv. Han har vært etterretningsoffiser, kriget i boerkrigen og jobbet som gruveingeniør i koloniene der han har tjent en slump med penger. Nå er han i gamlelandet. Nærmere bestemt i London, der han kjeder vettet av seg.
Tre måneder har han gått vanket i hovedstadens fornemme klubber, gått på teater og samtalt om aksjespekulasjon og luftige investeringer. Nesten like lenge har han truet med å fordufte fra hovedstaden, vekk fra de intetsigende samtalene, det melankolifremkallende været og fornøyelseslivet som " er like tamt som selters som har stått uten kork i solen" (s.7). Likevel har han hver kveld returnert til leiegården bak Langham Place, på Londons vestkant, og trøstet seg med en eller to drinker og utsøkt mat, servert av Paddock, tjeneren.
På en av disse dagene, i det han skal stikke nøkkelen i nøkkelhullet, dukker en mann opp fra ingenting og ber om å få komme inn og snakke med ham. Hannay gjenkjenner ham som en av beboerne på leiegården, men de har ikke aldri snakket utvekslet annet enn høflige nikk de få gangene de har har passert hverandre på trappene. Hadde han ikke kjedet seg så avsindig ville han kanskje vært brysk og mistenksom, i stedet lar han mannen komme inn, få en drink og legge fra seg børen som har tynget ham i flere måneder.
Mannen heter Franklin P. Scudder, er amerikaner, var en gang journalist og bemidlet globetrotter. Men det var hans engasjement og interesse for politikk som brakte ham ulykken som henger over ham. Scudder har kommet over en djevelsk konspirasjon som har et forestående mål om å likvidere den populære statsministeren i Hellas når han kommer på statsbesøk til London. Problemet til Scudder er at konspiratørene nå vet at han vet, og trenger et sted å gjemme seg mens han finner ut hva han skal gjøre videre.
Hannay er først ikke sikker på sannhetsgehalten i historien. At mannen selv fullstendig tror på det han forteller, er han derimot ikke i tvil om. Så han gjør det mest naturlige for en som kjeder vettet av seg og søker enhver adspredning fra de daglige rutinene; han lar Scudder bli.
Det skulle han ikke ha gjort.
"De 39 trinn" er en gnistrende, oppjaget og dreven spenningsroman som stadig overrasker.
Den første overraskelsen, i hvert fall for meg, er hvor forut for sin tid den er med komposisjonen, karakterene og plottingen. Den andre er humoren. Sjeldent har jeg lest en spenningsroman som samtidig tar vare på det absurde i farlige omstendigheter uten at demper på kokingen under hovedpersonens føtter. Det er mektig gjort.
Anbefales sterkt!
