Bokelskere.no

I Norges Røde Kors Legebok sies det om multipel-sklerose (Bind II, p. 855): "Dypere grad av intelligenssvekkelse forekommer praktisk talt aldri, men" (!) "pasienten har en optimistisk innstilling, ofte preget av godt humør som ikke står i noe forhold til sykdommens alvorlige karakter. Dette er naturligvis gunstig ikke bare for pasienten, men for dem som har med ham å gjøre." - Det undrer med andre ord legene at en person kan bli så tilsynelatende upåvirket av sin alvorlige situasjon til tross for at han ikke viser noen tegn på "dypere intelligenssvekkelse". Men nu gjelder det jo oss alle at vi befinner oss i en bokstavelig talt dødsens alvorlig situasjon. Hvorledes greier vi å trives så inderlig vel som vi vanligvis gjør?