Bokelskere.no

Jeg trur jeg må åpne med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie. Norge er et av verdens rikeste land, og det til tross for dets nokså malplasserte beliggenhet langt mot nord og til tross for at det fra naturens side ikke kan sies å være særlig velutstyrt, snarere er det mer dekkende å karakterisere det som et karrig land, og betegnende nok er det ikke mer enn snaue to hundre år siden det var en bortgjemt koloni for det ikke spesielt strålende europeiske kongedømme Danmark, og det blei styrt av ikke særlig lysende hoder derfra som var utdanna ved det tredjeklasses universitetet i København, og det folk som disse ikke særlig lysende hoder skulle bestyre, kan man uten å overdrive betegne som utrulig uvitende, besatt av overtru, grenseløst alkoholiserte, martra av angst og med en mangel på elementær hygiene som sjøl etter datidas nokså liberale målestokk måtte fortone seg som rystende.

Hvor stor smerte er det ikke å iaktta en elsket kvinnes handbevegelser som til tross for at de stadig er like skjønne, ikke lenger har noe stjålent tegn til den som tilber dem! Hvor stor smerte er det ikke å iaktta en elsket kvinnes smil, og se at det ennå ikke kan annet enn å vekke din lengsel, men at dette smilet er rensa for alt som kan tolkes som fortrolighet!

Jeg drømte ikke om Lykka, eller om å bli besatt av den store kjærligheten, og å leve ut djupe lidenskaper, jeg drømte ikke om å skyte Gullfuglen på noen som helst måte, jeg hadde ingen som helst drømmer om å bli rik, vakker, uimotståelig, omgitt av antikke vaser og sittende med handa nonchalant på dørkarmen på min hvite Mercedes Benz, jeg drømte ikke om å utføre noen stor bedrift, utmerke meg i Larviks kommunale eller kulturelle liv, jeg kom ikke til Larvik for i hemmelighet å skrive århundrets roman, eller overraske all verden ved plutselig å reise meg og dirigere Vestfold Symfoniorkester da den berømte gjestedirigenten Konov hadde fått illebefinnende på sitt hotellværelse, ingen store bragder drømte jeg om, ikke engang om å skrive en doktoravhandling i historie, skjønt det hadde jeg nok i bakhodet at jeg muligens kunne bruke litt av fritida til.

Med utgangspunkt i en trygg, relativt priviligert jobb, med brukbar sosial status, skulle jeg virkeliggjøre det som for meg var det store eventyret: Å slå rot. 28 år gammel sto jeg forventningsfullt og altfor varmt kledd, med poplinsfrakk over armen, og drømte allerede om å drikke kaffe på lærerværelset ved Larvik gymnas. Jeg lengta etter det, det store friminuttet på lærerværelset, sammen med kollegaene. (...) Jeg lengta etter lukta av ungdom. Og jeg lengta hjem. Hjem til min egen leilighet. Jeg lengta etter kone og barn. Ja, jeg håpa at det inne i ett av disse husa her, som jeg kunne se fra baksetet av drosja, og som jeg visste at det fantes flere av, mange hundre, ja tusen, var det ikke bare et sted hvor jeg kunne bo, men inne i ett av de andre satt det akkurat nå, gjømt bort ett eller annet sted i denne byen, fantes det en kvinne, mjuk, som kunne passe for meg. Jeg ville ha barn. Jeg ville gå turer i omegnen av Larvik med et barn på trehjulssykkel ved sida av meg, og dette barnet skulle plutselig se opp på meg og si: Far? - Jaa, skulle jeg svare, hva er det nå da? Jeg lengta så intenst etter å etablere meg, bli gift og få barn, falle til ro, 28 år gammel var lengselen etter å bli etablert en vill drift i meg.