Bokelskere.no

Angsten er frihetens mulighet, bare denne angst er ved troen absolutt dannende, idet den fortærer alle endeligheter og gjennomskuer deres illusjoner.

Kierkegaard omtaler angst som en art svimmelhet som inntreffer idet individet skuer ned i sin egen mulighet. Frihetens mulighet skaper angst fordi den også bringer med seg ansvaret for egne valg, ansvaret for eget liv, og dermed også muligheten for å mislykkes, miste seg selv.

Når en eller annen usedvanlig begivenhet inntreffer i livet, når en verdenshistorisk helt samler helter omkring seg og fullbyrder heltedåder, når en krise inntreffer og alt får betydning, da ønsker menneskene å være med, for dette danner. Mulig det. Men det finnes en langt lettere måte å dannes langt grundigere på. Ta mulighetens disippel, sett ham midt ute på Jyllands hede, hvor det ikke skjer noen begivenhet, og hvor den største begivenhet er at en orrhøne flyr larmende opp, så opplever han alt mer fullkomment, nøyaktigere og grundigere enn den som ble applaudert på verdenshistoriens teater, hvis han ikke var dannet ved muligheten.

Det man her må merke seg, er at kvinnen blir forført først, og at hun deretter forfører mannen. Jeg skal senere forsøke å utvikle i et annet kapittel i hvilken forstand kvinnen er, som man sier, det svakere kjønn, samt at angst tilhører henne mer enn mannen. (Dermed er ingenting avgjort om kvinnens ufullkommenhet i forhold til mannen. Selv om angst tilhører henne mer enn mannen, er angst allikevel ikke på noen måte et tegn på ufullkommenhet. Skal det være tale om ufullkommenhet, da ligger den i noe annet, nemlig i det at hun i angsten søker ut over seg selv til et annet menneske, til mannen.

Ham har man forlengst forlatt da man valgte Hegel, men ikke desto mindre var Schleiermacher i skjønn gresk betydning en tenker som bare talte om det han visste, mens Hegel, tross alle hans utmerkede egenskaper og kolossale lærdom, ved sin prestasjon om og om igjen minner om at han i tysk forstand var en professor i filosofien i stor målestokk, idet han for enhver pris må forklare alt.

Det Sokrates egentlig klandret sofistene for under den distinksjon at de nok kunne tale, men ikke samtale, var at de kunne si meget om enhver ting, men manglet tilegnelsesns moment. Tilegnelsen er nettopp samtalens hemmelighet.