Bokelskere.no

"Tom ble med i den nye avholdsforeningen, for han likte så godt de uniformene de hadde. Han lovte å la være å røyke, tygge tobakk og banne så lenge han var medlem (...) Tom syntes ikke han kunne leve uten å la være å røyke og banne, og dette ønsket var så sterkt, at det bare var det fine røde skjerfet som fikk han til å la være å melde seg ut av foreningen.

Tom håpet at gamle dommer Fraser, som lå på det siste, ville dø snart. Han skulle sikkert ha stor begravelse siden han var slik høy embetsmann. Og da skulle alle som var i avholdsforeningen gå i uniform. I hele tre dager var Tom svært interessert i hvordan dommeren hadde det, og spurte stadig om det var noe nytt. Stundom fattet han håp, såpass at han tok fram det røde skjerfet og knyttet det på seg foran speilet.

Men dommeren var ikke lett å ta knekken på. Til sist ble det sagt at nå var han over det verste, og var på bedringens vei. Tom var forarget og syntes det var urettferdig. Han skrev sin avskjedssøknad, men den natta fikk dommeren tilbakefall og døde. Og Tom gjorde opp med seg selv at han aldri ville stole på et menneske mer."

Når man skriver en roman om voksne, vet man nøyaktig når man skal slutte - det vil si ved bryllupet.

En kort stund hadde de et lite håp - ikke fordi de hadde noe å håpe på , men fordi det ligger i menneskets natur at man håper så lenge skuffelser og nederlag i livet ikke har fjernet alt som heter håp.

Og nå snufset Tom også, mer av medlidenhet med seg selv enn med noen annen.

En grønn liten mark kom kravlende over et duggbelagt blad, og fra tid til annen løftet den to tredjedeler av kroppen opp fra bladet og lot til å snuse rundt før den fortsatte. Den måler opp, sa Tom til seg selv, og han satt musestille mens marken stadig kom nærmere. Håpet hans steg og sank ettersom marken kom nærmere eller lot til å ville gå en annen vei. Og da den omsider etter et spennende øyeblikk med den krumme ryggen i været, mens den lot til å tenke seg om, besluttsomt krabbet ned på benet til Tom og begynte på turen over ham, ble han fylt av glede. For det betydde at han skulle få nye klær fra topp til tå - og det kunne ikke være tvil om at det måtte være en elegant sjørøveruniform.

Han var fra Constantinople som lå tjue kilometer lenger unna, så han hadde reist mye og sett verden.

Og så behagelig var denne forkjærligheten av sorgen at han ikke tålte noen jordisk oppmuntring, det var ingen irriterende glede som skulle få forstyrre den.

Men ungdommens hjerte er ubesluttsomt og klarer ikke holde en fast form over lengre tid.

Liker det? Javisst, akkurat som jeg liker å sitte på en glovarm ovn hvis jeg bare sitter lenge nok.

Hadde han vært en stor filosof, slik som forfatteren av denne boken, ville han forstått at arbeid, det er hva som helst som en er nødt til å gjøre. Å stå i en tredemølle er det samme som å arbeide, mens det å streve og klatre opp på toppen av Mont Blanc er bare en fornøyelse.