Bokelskere.no

"Kjenner du en frøken Marple?" spurte Sir Henry.
Fru Bantry så forbauset på ham. Frøken Marple var den siste hun hadde ventet han skulle foreslå.
"Hvem gjør ikke det? Typisk, gammel jomfru, av den sorten de skriver om romaner. Riktig søt, forresten, men håpløst gammeldags. Vil du virkelig at jeg skal be henne til middag?"

Han så seg fornøyd rundt. Værelset var gammelt med store, sorte takbjelker og solide, gamle møbler som passet der. Derav hans bifallende blikk. Han var forfatter av yrke og likte at atmosfæren var uten lyte. Han hadde alltid synes at hans tante Janes hus var den riktige rammen for hennes personlighet. Han så bort på henne der hun satt rank som et lys i den store bestefarstolen. Frøken Marple hadde på seg en sort brokadekjole, holdt stramt inn i livet. En kaskade av fine kniplinger dekket brystet. På hendene hadde hun sorte kniplingsvanter, og på toppen av det snøhvite håret tronet en sort kniplingshette. Hun strikket – noe hvitt og bløtt og luftig. De milde, vennlige, blå øyne betraktet nevøen og nevøens gjester med stille glede.

Frøken Marple hadde atter en gang fått rett.