Bokelskere.no

Han red langsomt videre, med den feberhete hånden til den berømmeligste syke mann i Amerika knuget om underarmen hans lik en jaktfalk, mens luften begynte å syde, og de måtte jage noen ulykkesvangre fugler som flakset over hodene deres, som om de var fluer.

Etter hjemkomsten til Quito hadde Manuela bestemt seg for å forlate ektefellen, som hun beskrev som en dvask engelskmann som elsket uten lyst, konverserte uten behag, gikk sendrektig, hilste bukkende og skrapende, satte seg og reiste seg omstendelig og ikke engang lo av sine egne vittigheter.

Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven

Livet hadde gitt ham atskillige grunner til å mene at ikke noe nederlag var det siste.