Bokelskere.no

Jeg tenker på hvorledes livet mitt har vært. Alt var forgiftet av redselen for døden. Den drepte gleden i meg og gjorde meg selv ond. Men det onde jeg har gjort mennesker knuger meg ikke lenger. Jeg kunne vel ikke handlet annerledes. Kanskje var det ikke så meningsløst, jeg vet ikke. Jeg vet bare at nå har det fått en mening.

Skal det alltid være slik at bare når menneskene kjemper mot en fiende, når vi fylles av hat, når lidenskapene flammer opp, da har livet mening? Da reiser menneskene seg i sin fulle høyde, selvforglemmende, stolte, ofte fylt av et uforklarlig mot? Må vi hate og kjempe for å bli virkelige mennseker? Ikke alle gjør det. Noen kjemper også uten hat, de kjemper med kjærlighet, og det er også uforståelig.