Bokelskere.no

Det var liksom de var redde for at det skulle bli kastet noe inn i livet som kunne bryte den bedrøvelige, jevne gangen, som nok var tung, men samtidig rolig. Menneskene var vant til at livet alltid tynget dem ned like sterkt, de ventet ikke på forandringer til det bedre, og mente at alle forandringer bare kunne øke trykket.

Livet hadde alltid vært slik – det strømte jevnt og langsomt et sted som en grumset strøm, år etter år. Og det var knyttet sammen av eldgamle vaner som besto i å tenke og gjøre det samme fra dag til dag. Og ingen hadde noe ønske om å prøve å forandre det.

Fabrikken hadde slukt dagen, maskinene hadde sudd ut så mange krefter av menneskenes muskler som de trengte. Dagen var sporløst strøket ut av livet, mennesket hadde gjort et skritt til mot graven. Men helt i nærheten av seg så de hvile, glade timer i den røykfylte kneipen – og var fornøyd.

Jeg er ikke alene her på jorden. Idag lar jeg kanskje noen trampe på mig og ler kanskje av det- det gjør mig ikke vondt...men imorgen går denne undertrykkeren som har øvet sig op på mig, videre til nestemann, for å pine ham riktig utspekulert. Man må altså skjelne mellem forskjellige slags mennesker, man må velge: det der er våre folk, det er fiender.