Bokelskere.no

Kulturpolitikk og litteratur. Det finnes et endeløs belegg for denne uhyggelige forhistorien.:
Vi kjenner alle fra vår skolegang historiene om skaldene som skrev til kongens pris og lov. De norske gamle skalder var nok brutale og hensynsløse ovenfor småbønder og fattigfolk, men ovenfor kongene som hadde den reelle makt, var de lydige som skjødehunder.: De skrev som kongene ønsket, - de skrev slik som middelalderens, reneaissancens og høyrenaissancens malere malte . under de mektiges diktat, - malerne fikk oppgitt av teologene sogar hvor mange fjær de skulle male på henholdsvis engler og erkeengler, erkeenglene hadde fler fjær. Det malte de da - lydige og fromme, og de malte godt.

August driver videre gjennom landet, for lenge siden er han blitt stortingsmann, han sitter i regjering, han er dommer, biskop og forfatter. Hamsun møtte ham igjen efter krigen, da satt han som psykriater og dommer og journalist i samme rettslokale. August utgir aviser, lyver,skryter, truer og lyver om igjen. August skriver bøker og anklager seg selv for pornografi, fra ytterlighet til ytterlighet, hæs av løgn, men godmodig og gavmild. Ingen kan bli så moralsk indignert, så angrende. "Det var som om han vendte ryggen til seg selv og gik." skriver Hamsun om ham og han kjente ham.
Hamsun har elsket sin August over all måte, og det merkelige er at August elsker ham igjen, vilt og frenetisk og sier Hamsun, vår Hamsun. Den store spillemann.
Og når August tenker på hvordan han behandlet Hamsun efter krigen, da begynner han allerede så smått å vende ryggen til seg selv, i alle fall inntil han har funnet en annen å skyve skylden på. Da kan han tralle en Trall...

Ved siden av Peer Gynt står Hamsuns August som litteraturens sterkeste monument over hva man kan kalle nordmannens sjel. Han står ikke som Peer hos Ibsen under metafysisk, kristen himmel, og er ikke objekt for begrep om synd, skyld, nåde; men han er et mere observert, infamere iakttatt, grusommere sett, og har et vilt, uregjerlig egenliv som grenser til objektivt selvstendig eksistens. Gjennen seks udødelige romanbind vandrer han han sine uutgrunnelige veie, gang efter gang fullfører han samme prosess: Fødsel, oppstigning, hell, overmot, undergang og straff. Og så om igjen. I sine dydige og beskjedne perioder er han en dyktig, opfinnsom, drivende mann, en løgnhals og samvittighetsløs person riktignok, ansvarsløs inntil det abnorme, men samtidig uegennyttig og hjelpsom. Dessuten er det slik med August at man aldri kan være sikker på at han lyver, for stundom kan han i et knipetak moblisere reserve som han lenge har skrytt av, men som ingen trodde på.

På grunn av Weiningers enorme betydning, og hans tidlige død, tenker man ikke ofte på hvor sterkt han er forbundet med vår tid! Hvis han hadde levd, ville han ha opplevd Hitler-perioden bare 50 år gammel, og han ville sett sine verste anelser om forbrytelsens natur bli til synlig virkelighet: "Forbryteren tillater intet annet menneske frihet, like lite som seg selv"... Det finnes bare "herskere" og "knekt"..."despot" og "slave". Ifølge Weininger må forbryteren enten ødelegge sin egen, eller andres frihet, - "beherske eller underkaste seg". "Fotbryteren oppstår ved at han ved en ubegripelig, spontan handling gir avkall på sin individuelle verdi". Der er viktig å fremheve ordet "ubegripelig". fordi det åpner veien til kaos.

Jeg synes det er godt tegn for litteraturen, at den blir stjålet.

Prinsipielt er jeg glad i langhårede. Jeg liker dem. Av mange grunner. For det første bryter det monotonien i de mange tusener av uniformt kortklippede mannfolkhoder, og allerede det er meget.