Bokelskere.no

Det har seg slik at jeg går igjennom en periode som er dypt ulykkelig og full av savn akkurat nå. Hele mitt liv har jeg hørt folk snakke om å bli rammet av brå, intens smerte, om å oppleve sjelen og kroppens fallitt, men jeg har aldri forstått hva de mente. Å miste. Å savne. Jeg trodde at når mennesker ble hjemsøkt av mørket på denne måten, varte det bare noen få minutter eller timer, og at innimellom slagene var disse triste menneskene, i likhet med alle oss andre, opptatt av gledens nyttige monotoni. Men gleden er ikke det jeg trodde. Gleden er den lykkebringende glassplaten man har i hodet. Det krever all ens dyktighet bare å holde fast på den, og så snart den blir knust, må man over i et annet slags liv.

They will get older, of course. One of them will die first—the world will allow this to happen—and the other will live on for a time.

IT WAS SUMMER, THE MIDDLE OF JULY, the middle of the twentieth century, and in the city of Toronto one hundred people were boarding an airplane.