Bokelskere.no

HAN KALTE SEG LUDVIG

Han kom i høstregnet og banket på. Vandreren kalte seg Ludvig. Han søkte ly for natta. Det var ikke værendes ute. Jeg tok framtoningen i nærmere øyesyn. Hvor på kloden kom nå denne fremmedkaren fra? Ludvig strøk nesedråpen vekk og pekte desorientert ut i kølsvarte høstnatta: Han hadde tatt av tel venstre han, under en røten skigard på Prestenget - Kunne han bare få smette inn under et takskjegg som lå i lé, skulle han saktens greie seg.

TAKK FOR EN DAG

Vi gikk gjennom graset for å få litt junidogg på oss, Solan, Nystumoen og je.
Det var i denne timen på døgnet som verken hadde natten eller dagen i seg. En grytidlig morgen med søvning lys over blågrønn åker.
Vi stoppa litt opp for å lytte.
- Hør hvor stilt det er , sa Nystumoen. Han holdt hue på skakke over en karveblomst, og hørte ingenting.
Etterpå så vi lyset som fløt opp fra havet nede i Vestfold et sted. Og over oss, fra nord til sør møttes himmelen i et blått nævatak. Vi bukket alle tre og ønsket dagen velkommen.
Vi takket også for juninatten med attglømt solvarme i løvblad og strå - og for værdraget som bar med seg syrinlokt.
Vi sugde det i oss i djupe drag. Så har vi sommeren i oss når vinter`n kjem.

• Gud velsigne Vår Herre, mumlet Ludvig, i målløs beundring for skaperens verk.