Bokelskere.no

Neste morgen lå Lollik fremdeles i sengen min. Hun bare lå der og unnslapp enhver definisjon.

Jeg ble overfalt av en voldsom mengde flegma, og i flere dager satt jeg ved kjøkkenbordet og ventet på at noe skulle skje.

Marianne klemte og klemte og ville ikke slippe, og hun sa med en klump i halsen at jeg var det beste som hadde hendt henne i året som gikk. Jeg ville spørre om det hadde hendt noe året før som hadde vært bedre enn meg, men jeg gjorde det ikke.

Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.

Om kvelden er man sammen. Drikker vin og konjakk og spiller sjakk og lytter til musikk og sier at den er nydelig. Om natten elsker eller sover man. Men om morgenen. Før frokost. Da er man helt alene.

Vi mennesker fins i et antall jeg ikke er istand til å erkjenne, ikke engang som abstrakt forestilling. Og jeg tenker at Gud må ha vært litt urealistisk ambisiøs den gangen. Han må ha tatt seg vann over hodet. Kunne han ikke bare ha stoppet, f. eks. etter Antwerpen? Sagt at det var greit. Kalt det en dag? Men nei, det kunne han ikke. Og nå sitter vi her.

Vi satte oss i stuen alle fire og begynte sporenstreks å kose oss.