Bokelskere.no

Når vi snakker, forestiller vi oss bestandig at det er våre egne ører og vårt eget sinn som lytter.

Sinnsro er noe man ikke kan finne i kjærligheten, fordi det man har oppnådd alltid bare er et nytt utgangspunkt for å ønske seg mer.

For øvrig, når det gjelder alle de begivenheter og situasjoner i livet som angår kjærligheten, er det best å ikke prøve å forstå, for i sine ubønnhørlige såvel som i sine overraskende manifestasjoner later de til å være styrt av magiske snarere enn av rasjonelle lover.

Vi brukte to timer! Jeg kunne gjort den samme turen tre ganger frem og tilbake på rokken min." Jeg som hadde beundret Saint-Loup da han helt naturlig hadde kalt det lille toget "metemarken", på grunn av de utallige omveier det tok, ble helt stum når Albertine så ubesværet sa "trikken" og "kjerra". Jeg fornemmet hennes mesterskap på et verbalt område hvor jeg var redd hun skulle konstatere min underlegenhet og forakte den. Og enda var den rikdom på synonymer som den lille flokken rådet over for å omtale denne jernbanen, fremdeles ikke åpenbaret for meg. Når Albertine snakket, holdt hun hodet urørlig, neseborene lukket og beveget bare det aller ytterste av leppene. Det førte til et slepende og nasalt tonefall, hvor det muligens inngikk en provinsiell arv, et ungdommelig svermeri for en flegmatisk engelsk stil, innflytelsen fra en utenlandsk guvernante og en kronisk betennelse i bihulene.

Allikevel, siden jeg i mine samtaler med Elstir hadde identifisert denne piken med Albertine, følte jeg overfor henne en slags moralsk forpliktelse til å holde de kjærlighetsløfter jeg hadde gitt den innbildte Albertine. Man forlover seg ved stedfortreder, og senere føler man seg forpliktet til å gifte seg ved stedfortrederen.

Jeg hadde tidligere på Champs-Elysées fornemmet, og senere bedre forstått, at når vi er forelsket i en kvinne, projiserer vi rett og slett inn i henne en sjeletilstand som er vår egen; at det som betyr noe, følgelig ikke er kvinnens kvaliteter, men denne tilstandens beskaffenhet; og at de følelser som en helt almindelig pike vekker hos oss, kan gjøre det mulig å kalle frem i vår bevissthet deler av oss selv som er mer personlige, mer vesentlige enn vi ville oppnådd gjennom gleden ved å snakke med et begavet menneske, eller endog å beundre hans verker.

Før vi lærer ensomheten å kjenne, består all vår bekymring i å finne ut av hvordan vi skal kunne forene den med visse gleder som ikke lenger er noen gleder når ensomheten først er blitt et faktum.