Bokelskere.no

Hun hadde bedratt Håvard, ikke av kjærlighet til en annen, men på grunn av en vanvittig drøm. Fordi hun hadde nektet å gi slipp på noe som for lengst var dødt.

Jo var fortid; han hadde vært fortid i over sjue år! Men hun hadde pleiet drømmen og lengselen, levd i fortiden og ikke i nuet. Lengtet etter den fullkomne lykken, som hun hadde trodd bare Jo kunne gi henne - mens sannheten var at hun hadde hatt den i hendene i mer enn to år! For det var Håvard som var lykken! Det var han som hadde gitt livet hennes innhold og mening. Det var med ham hun hadde opplevd kjærligheten med. Men hun hadde vært så forblindet at hun hadde ikke forstått det; ikke før nå.

Jo hadde lært henne hva attrå var. Og Kjærlighet. Eller i alle fall det hun hadde trodd var kjærlighet. Men nå var hun ikke så sikker på det lenger. Kanskje hadde det vært mest lidenskap og lengsel etter godhet, nærhet og varme. Omsorg. Det hun så inderlig hadde savnet i ekteskapet med Johan. For hadde hun virkelig elsket Jo, da hadde hun blitt med ham denne sommeren, tenkte hun. Da hadde ikke noe kunne stoppet henne, for slik var kjærligheten. Og nå visste hun at det var Håvard som var kjærligheten.

Men det er noko som kallest livets skole, ser du, Sivert. Den er kan hende vel så viktig. Ka slags skule er det? Spurte Sivert. Det er alt det vi lærer oss gjennom å leva.

Derfor passet hun stadig på å innprente dem at det var hvordan en var og hva en gjorde som betydde noe, ikke hvordan en så ut.

– E er så uendeleg glad i deg, hvisket han og strøk håret hennes unna. – Meir enn nokon gong.
– Det fortener e ikkje, sa Mali lavt mot brystet hans.
– Kjærlighet er ikkje noko ein får fordi ein fortjener det, mumlet Håvard over henne. – Da hadd det kan hende ikkje vore så mang som hadde fått oppleve den. Kjærligheita berre er den, Mali.