Bokelskere.no

"Du må ha psykiatrisk hjelp, Lukas", konstaterte Timo
en dag. "Du kommer til å stikke ned Gert eller Siggi
en gang når de går på toalettet om natten. Bare fordi
du i din forvirring tar dem for å være satanister."

Sosionomene var etter hvert blitt redde selv. Ikke så
mye på grunn av satanistene [utenfor bokollektivet for
belastede unge]
men mer av hensyn til andre de hadde ansvaret for.

...var jeg kanskje skrullete, hadde jeg vel hallusinasjoner?

Jeg innbilte meg aldeles ikke at noen spionerte på meg,
overvåket og forfulgte meg: Det var et faktum.

( / )

I undervisningen hadde presten ofte rost sine bødlers
dyktighet:
"Hittil har ingen overlevd forsøk på å hoppe av.
Disse menn tar alle, før eller senere."
Det var ikke døden jeg fryktet mest, men den utspekulerte
torturen -- den langsomme, grusomme måten å dø, som jeg
for enhver pris måtte unngå.
Nå hadde jeg bare en eneste sjanse igjen:
Å ta livet av meg selv.
Jeg fikk tak i sterke beroligende piller. Hvis jeg skylte
dem ned med en flaske vodka, ville de forløse meg for alltid.
Men sosionomene fant pillene før jeg kunne sette planen ut
i livet.

[NB - dette ville vært usmakelig 'thriller-underholdning',
men vi regner det må regnes som samfunnsdebatt. ]