Bokelskere.no

Begge har en gang kastet et gjennomtrengende blikk inn i tingenes hjerte. De har erkjent dem, og det føles ekkelt å handle. For deres handling forandrer intet i tingenes evige vesen, og de føler det latterlig eller forsmedelig at noen tiltror dem å bringe på rett kjøl igjen en verden som er gått av lage. Erkjennelsen dreper handlingen. Til handling hører illusjonenes slør.

(Nietzsche om Hamlet og det dionysiske menneske)

Likesom skipperen sitter i båten og stoler på sin svake farkost på det rasende havet, det som uten grenser mot noen side hylende hever sine bølgebjerg og lar dem falle, på samme måte sitter det enkelte menneske rolig i en verden av lidelser, støttet til principium individuationis, og stoler på det.

I denne høyeste fare for viljen nærmer kunsten seg som en god fé med sin trylledrikk. Hun alene klarer bøye disse tanker på det ekle, det forferdelige eller absurde ved tilværelsen, om i forestillinger vi orker holde ut. Slik får vi da det opphøyde, som den kunstneriske temming av det forferdende.

Det gamle sagn forteller at Kong Midas lenge jaget i skogen etter den vise Silén, følgesvennen til Dionysos, men uten å fange ham. Da han endelig har fått hånd om ham, spør kongen hva som er det allerbeste og mest å foretrekke for mennesket? Steil og ubevegelig tier demonen, inntil han tvunget av kongen, endelig bryter ut i gjallende latter, med disse ord: «Elendige døgnflueslekt, barn av tilfellet og slitet, hvorfor tvinger du meg til å si det som det vil være mest forfriskende for deg, ikke å høre? Det aller beste er uoppnåelig for deg: Ikke å bli født, ikke å være, å være intet! Men det nest beste for deg –– er snart å få dø.»