Bokelskere.no

Nå som Lem hadde utspilt sitt trumfess, om jeg så må si, og ikke lenger la skjul på at kjøttpresangen var et rent personlig anliggende mellom planten og ham selv, lot jeg meg ikke lenger fortrinte av den blygsel som så ofte overvelder en hver gang ens anstendighetsfølelse og uvilje mot fisling av enhvert art tvinger en til å takle en altfor påtrengende gavmildhet. Jeg følte meg nok en gang som situasjonens herre og mente meg i stand til vurdere kjøttet med nøytrale øyne.

Hva slags kjøtt er det? spurte jeg.
Det er skrapet kjøtt, svarte Lem, han visste nemlig at Ili får skrapet kjøtt hver søndag. Det hadde jeg selv fortalt ham.
Epp

Hvilket uovervinnelig salgsargument hun var da hun stod foran meg i kabinettet! Da vi var alene og hun gled ut av kjolen og la seg til rette på den lave brede sengen. Underkroppen var naken, men hun umaket seg ikke med å fjerne brystholderen. Og hvorfor skulle hun? Jeg betalte jo bare usle syv hundre franc, så hvorfor skulle hun ta av seg mer enn høyst nødvendig? Jeg stod ved føttene hennes og kjente madrassen gi efter under mine egne fotsåler. Jeg snappet tungt efter pusten, for bortsett fra brystene hennes så jeg det hele, alt sammen, uten omsvøp.
Hun la seg enda bedre til rette.
- Kom, sa hun. Skynd deg litt ...
Angelina...
Det gikk så altfor fort. Jeg var såvidt inne i henne. Forsøkte å holde på det. Bet tennene sammen for å drøye det ut. Men hun var varm og glatt og gav meg ikke fred før det kom som en strøm og jeg lå hikstende av skam og vellyst og bet i en snipp av putevaret.
Ikaros

En sti førte til elven som gjenspeilte dalsidene og de forunderlige skyene. En annen sti ledet til en høy og kraftig mur, en labyrint. Bak den var tyren. Og tyren kjempet med muren, ville stange den ned. Snøftende travet den opp og ned i labyrintens fengsel, rotet opp jorden med hornene, ville bryte ned murene som omga den, ønsket seg større virkefelt. Nu og da stoppet oksen og hev tungt efter pusten. Så vendte den øynene oppover og kikket nærsynt efter ørnen som svevet høyt og fritt mellom fjelltoppene. Lenge kunne den stå slik. Og den lignet en dyster kampesten, med blod og tanker slumrende i stenens hjerte. Men når ørnen ble borte for blikket, når ørnen steg og steg og gikk i ett med himmelen, da vendte tyren hornene ned. Likevel, ingen av dem som bodde i dalen fryktet oksen. De var vant til dens hese snøfting, dens ensomme ferd gjennom labyrinten og de endeløse angrepene på murene.
Dyretemmerens kors