Bokelskere.no

Alle disse minnene som la seg oppå hverandre ble etter hvert en eneste diger hop, der det likevel gikk an å skjelne – mellom de eldste lagene og de som var nyere og som var oppstått av en duft, og endelig de som bare var en annen persons hindringer og som jeg hadde fått meg fortalt – om ikke sprekker og virkelige revner, så iallfall disse årer og spraglete mønstre som i visse bergarter, i enkelte marmorsorter, røper forskjell i alder og opprinnelse, i «formasjon».

Vi satte oss ned blant sverdliljene ved elvebredden. På feriehimmelen drev en doven sky langsomt forbi.

For det vi trur er kjærleiken og sjalusien vår, det er ikkje èin einskild og udelelig attrå. Ho er sett saman av eit utal ustadige kjensler, som følgjer etter kvarandre éi og éi, men som i kraft av å vere så mange står fram som ein ubroten samanheng og heilskap.

Slik kom sjalusien til Swann i mykje sterkare grad enn den heftige forelskinga han hadde kjent for Odette i byrjinga, til å forderve personlegdommen hans, endre han heilt, korleis andre så på han, og til og med korleis han ytra seg.

Medmenneska våre betyr vanlegvis så lite for oss at dersom vi først har late ei kvinne få ei slik makt over sorgene eller gledene våre, då syntest ho for oss å høyre til ei anna verd, ho forvandlar livet vårt til eit dirrande felt der alt dreier seg om den skiftande avstanden vi har til ho.

Når han ei god stund hadde sete og granska reproduksjonen av Botticelli, tenkte han på sin eigen Botticelli, som han synstest var endå vakrere, og når han heldt fotografiet av Sippora inntil seg, trudde han det var Odette han trykte mot hjartet sitt.

«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.

Og denne tvangsmessige aktiviteten, som vare fortsatte uten henstand, som alltid var den samme, som aldri ga noe resultat, den ble ham til sist så motbydelig, at da han en da oppdaget en hevelse på magen, følte han en sann glede ved tanken på at han kanskje hadde fått en dødbringende svulst, at han ikke lenger behøvde å beskjeftige seg med noe som helst, at det var sykdommen som nå skulle ta bestemmelser for ham, gjøre ham til sitt redskap, den tiden som ennå var igjen før den nær forestående slutt.

Hvor inderlig vi enn føler med en virkelig person, så oppfatter vi ham for en stor del gjennom sansene, hvilket betyr at han forblir ugjennomtrengelig for oss, han tynges av en dødvekt som vår følsomhet ikke har styrke til å løfte. Om han rammes av en ulykke, er det bare i en liten del av den samlede forestilling vi har om ham at vi kan bli beveget over det; det er til og med bare en liten del av den samlede forestilling han har om sin egen person at han kan bli beveget selv. Romanforfatterens funn besto i å erstatte disse deler som den menneskelige ånd ikke kan trenge igjennom, med et tilsvarende antall immaterielle deler, det vil si deler som vårt sinn kan assimilere.

"Gjør bare narr av meg hvis dere vil, barn, dette tårnet er kanskje ikke vakkert etter forskriftene, men det er noe i den rare gamle fasongen som tiltaler meg. Jeg er sikker på at hvis det kunne spille piano, så ville det ikke spille hardt."