Bokelskere.no

Det sørgelige er at alt dette lar forfatteren av historien om denne kampen bli hengende i luften, og unnskylder seg med at han ikke har funnet noe mer nedskrevet om Don Quijotes bedrifter enn dem som er berettet. Det er sant nok at den andre forfatteren av dette verket ikke ville tro at en så besynderlig historie var blitt overlatt til glemselens lover, heller ikke at de talentfulle forfatterne i La Mancha ikke skulle ha i sine arkiver eller skrivebord noen papirer som omhandler denne berømte ridderen, og således, ut fra den oppfatning, mistet han ikke håpet om en gang å finne slutten på denne storartede historien, og siden himmelen var på hans side, fant han den på den måten som kommer i annen del.

Hvordan er det mulig at du, en jentunge som knapt kan bruke to strikkepinner, våger å ta i din munn en kritikk av historiene om to vandrende riddere?

...og selv om selvskryt stinker, blir jeg fra tid til annen nødt til å skryte av meg selv, når det ikke finnes noen annen til stede som kan gjøre det!

En munn uten jeksler er som en mølle uten møllestener, og man skal vurdere en tann høyere enn en diamant.

Under en dårlig kappe kan man finne en god dranker..

Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes; for friheten, som for æren, kan og bør man risikere livet. Fangenskapet er derimot det største onde som kan ramme menneskene. Jeg sier dette, Sancho, for du har vel sett den rikdom, den overdådighet vi har opplevet i denne borgen vi har forlatt, for midt i hine velkrydrede banketter og hine drikker avkjølt i sne, forekom det meg at jeg befant meg i sultens klør, for jeg nøt dem ikke med den frihet jeg ville nyte dem med, om de var mine. De forpliktelser til å gjøre gjengjeld for gunstbevisninger og nåder man har mottatt, er bånd som ikke lar sjelen utfolde seg fritt. Lykkelig er den som himmelen ga en brødbit uten noen annen forpliktelse enn å takke himmelen selv!
Del II, kap. LVIII

Han (DQ) reiste seg i sengen, innhyllet fra øverst til nederst i et teppe av gul silke, med en nattlue med øreklaffer på hodet og med ansiktet og bartene forbundet; ansikt på grunn av kloringen, og bartene for at de ikke skulle henge ned. I dette antrekket virket han som det mest besynderlige spøkelse man kan tenke seg.

Er du ferdig ned prekenen? sa don Quijote.
Jeg er nok ferdig, svarte Sancho,- for jeg ser ar Deres nåde misliker den; om dette ikke var kommet i veien, hadde jeg lagt opp til tre dagers sladder.
Med Guds hjelp, Sancho, repliserte don Quijote,- ville jeg gjerne se deg stum før jeg dør.
Med den farten vi holder, svarte Sancho,- ligger nok jeg å tygger jord før Deres nåde dør.....

• Vel forberedt er halvt vunnet.

Under alt dette hadde don Diego de Miranda ikke sagt et ord, helt oppslukt av å se og merke seg don Quijotes handlinger og ord, og det forekom ham at han var en klok galning, eller en galning med preg av klokskap.