Bokelskere.no

For jeg har alltid vært alene, Sofia, på skolen, gymnaset, universitetet, sykehuset, i ekteskapet, ensom med bøkene som jeg hadde lest i filler, med de pretensiøse og vulgære diktene mine, den ubendige trangen til å skive og den ulidelige angsten for ikke å duge, for ikke å kunne overføre til ord alt det jeg hadde lyst til å brøle til alle de andre, og som var Jeg er her, Legg merke til meg, for jeg er her, Hør på meg selv når jeg tier, og forstå meg, men det går ikke an å forstå, Sofia, det som ikke blir sagt, folk ser på deg, forstår deg ikke, går sin vei, snakker med hverandre langt borte fra oss, glemmer oss, og vi føler oss som strendene i oktober, hvor ingen fotavtrykk syns lenger, en strand som havet kaster seg innover og slenger fra seg i en slapp og kraftløs arm.

Hvis jeg var sjiraff, ville jeg elske deg i taushet og stirre ned på deg med en heiskrans melankoli, elske deg på den klossete måten som er så karakteristisk for alle høye skapninger, gomlende som tyggegummi på et tankefullt blad, sjalu på bjørnene, maurslukerne, nebbdyrene, kakaduene og krokodillene, og møysommelig bøye halsen ved hjelp av senenes trinser og bore hodet mot brystet ditt i skjelvende ømhet.