Bokelskere.no

I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.

Som barn kunne jeg bare gjette på den veldige avstanden mellom deres brennende ønske om å reparere verden og måten de fiklet med hattebremmen på når man bød dem på et glass te, eller den fryktelige forlegenheten som fikk dem til å rødme når mor bøyde seg ( bare litt) for å ha sukker i teen deres, og den beskjedne halsutringningen hennes videt seg ut ørlite grann: de klossete fingrene deres som så gjerne skulle ha smøget seg inn der og sluttet med å være fingre.

Han var en godhjertet mann, egoistisk og bortskjemt, men søt som et lite barn og innbilsk som et vidunderbarn.