Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.
Vi skulde gitt leiligheten en pen anbefaling, om det ikke var det at vi stadig vekk holdt på å bli kvalt i den.
En uke er gått. Vi føler det som vi har ligget i et stormpisket telt siden tidenes morgen og er dømt til å bli der resten av våre liv. Den ganske verden er to meter i firkant, og alt hvad den rummer, er Andersen og mig, en halvspist bjørneskanke og en kjøttøks. Det hender vel tankene hvisker om selsomme ting som kokt mat, oplyste kafeer, slanke kvinner, tobakksrøik, - men vi vet vel at dette er latterlig hjernespinn, noe som slett ikke fins. For utenom teltet er alt grå storm, som siden tidenes morgen hadde feid inn fra klodens ytterste kant.
"Godværet og dauen kommer alltid, bare man har tid å vente," pleide Andersen å si...
Så går jeg igang med å lage kveldsdrikken, langer ut efter koppen som jeg fyller med sne og plaserer mellem lårene. Denne vannsmeltingsmetoden har bare den ulempen at den er noe sen. Har man et bunnfall av snesørpe etter et kvarter, kan man være glad.
Men da vi så på nytt tok en sving over til teltet, hvorav bare toppen så vidt raget op over sneen, og fikk et friskt inntrykk av dets klissvåte elendighet, sa Andersen: "Verre kan det ikke bli." Dermed rustet vi oss med fatalisme og rykket inn i vår første iglo. Under sterk spenning trakk vi lodd om soveplassene.
"Hvordan har du fanget dem?" spurte Andersen med mistro i stemmen.
"Med hendene, selvfølgelig," sa jeg og lot det skinne igjennem at det var min minste kunst, når som helst å gå ut i terrenget og kapre et par-tre rever med nakne never.
"Jovisst," svarte de andre, og så blev det ikke sagt mer.