Bokelskere.no

Noen av de unge pikene på seksten-sytten år var farlig fyrige og verd å se på. Men efterat jeg hadde overvært deres avlusning noen ganger, tapte de seg jo atskillig.

Når hundene mine travet muntert foran sleden med de buskete halene til værs og en jomfruelig villmark bredte seg til alle kanter, da følte jeg det slik at bedre kunne man ikke ha det, og at de gode borgere i støvete byer så visst ikke var å misunne.

For en beverjeger gjelder det å ha minst mulig å dra på, være god til å sulte og seig til å gå.

Vi kan nesten ikke tro hva vi ser. Villreinen er virkelig kommet. Hundrer av mil har flokkene vandret fra Nordishavet mot skogen, og så er det at de spaserer like opp foran hyttedøren vår som var det den selvfølgeligste ting av verden.

Samtalen gikk livlig, dvs. indianerne rablet i vei på sitt sprog, og fikk svar på engelsk. Hver på vår kant illustrerte vi meningen av ordene med snedige geberder, nikket ivrig, smilte forstående til hverandre, og skjønte ingenting

Jeg stiftet bekjentskap med kanthaken, dette underlige redskap hvormed en lumberjack kan utrette alt og en greenhorn intet.

Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Mannskapet var Cree-indianere, unntagen én, som vi døpte Jim, og som var av Chipewyan-stammen. Han var kvikkere i tankegangen, og villigere til å arbeide enn de andre, men en liten underlig skrue. En gang kom han plutselig bort til meg og sa på sitt gebrokne engelsk: "My father die, now I am poor shit." Dermed hadde han lettet sitt hjerte, og tok fatt på arbeidet igjen.