Bokelskere.no

Hovudførestillinga i middelalderkarnevalet var den parodiske kroninga og den følgjande avsettinga av karnevalskongen. Dette ritualet viser sjølve kjernen i karnevalsholdninga til tilværet. Karnevalet er festivalen for tida som øydelegg og fornyar alt. Det viser det lystig relative ved alle system og verdsordningar, alle former for autoritet og alle hierarkiske posisjonar. Karnevalet feirar forandringa i seg sjølv. Det absoluterer ingenting, det er verken absolutt negasjon eller fullstendig stadfesting. Dette gjeld både døden som ber livet i seg, dei som viser til førestillinga om overflod og slaraffenland som eit aspekt av den karnevalistiske utopien (ou topos (gresk), "ingen stad"). Alle karnevalsbilder er gjennomsyra av den same tvetydige naturen. Fødsel og død, velsigning og forbanning, ros og utskjelling, ung og gammal, topp og botn, forside og bakside, toskeskap og visdom, høg og låg, tjukk og tynn. Ja, til og med den karnevalistiske latteren har to sider, parodierande og utopisk på same tid.
Bakhtin stiller Nietzsche på hovudet: Folket og ikkje aristokratiet blir berar av den dionysiske tradisjonen, av feiring av kroppen og sansane. Eting og drikking er dei mest betydningsfulle eigenskapane til den groteske kroppen. Den særeigne karakteren til denne kroppen er den opne, uferdige karakteren den har, interaksjonen med verda gjennom kroppsopningar som svelg og rectum, å bli eitt med objektet ved å fortæra det (nokre av surrealistane trekte den fulle litterære konsekvensen av dette: dei skreiv kokebøker).