Bokelskere.no

Det er meg jeg nå må snakke om, selv om jeg må gjøre det med deres språk, det er iallefall en start, begynnelse, et skritt i retning av stillhet og slutt på galskapen, den galskap å måtte snakke og ikke kunne, annet enn om ting som ikke angår meg, som ikke teller, som jeg ikke tror, som de har stappet meg full med så jeg ikke skal kunne si hvem jeg er, hvor jeg er, og gjøre hva jeg må på den eneste måten som kan få slutt på det, ikke skal kunne gjøre hva jeg må gjøre. Hvor de må hate meg!

Stilt overfor den fysiske umulighet av å gå videre ville jeg utvilsomt måtte stoppe, om jeg da altså ikke straks valgte å sette aqvsted i motsatt retning, skru meg selv ut igjen, så og si , etter å ha skrudd meg fullstendig fast, hvilket jo ville være en meget interessant erfaring med muligheter for store overraskelser hvis jeg skal tro det jeg tross egne protester en gang fikk høre, nemlig at det ikkke er noen vei som er så kjedelig den ene veien at den ikke er kjedelig på en helt annen måte på tilbakeveien, og omvendt.