Bokelskere.no

Det var fint å se de blå sidene vri seg i flammene, og ordene som liksom flyktet baklengs av sted, ingen vet hvor. Lullaby tenkte at faren ville ha likt å være der og se på at brevene hans ble brent, for han skrev ikke ordene for at de skulle vare. Han hadde sagt henne det en dag på stranden, og han hadde lagt et brev i en blå flaske som han skulle kaste langt ut i havet. Han hadde ikke skrevet ordene for andre enn henne, for at hun skulle lese dem og for at hun skulle høre lyden av stemmen hans, og nå kunne ordene dra tilbake til det stedet de var kommet fra, på denne måten, fort, som lys og røyk, i luften, og bli usynlige. Kanskje noen på den andre siden av havet kunne se den lille røyken og flammen som skinte som et speil, og forstå.

Lullaby var så glad i den vinden. Hun ville gi den noe, for vinden må ofte ha noe å spise, blader, støv, herrehatter eller små dråper som den suger opp fra havet eller ut av skyene.