Bokelskere.no

For samfunnet er styrt, planlagt og regulert. Det kommer vi ikke unna. Var det noe pandemien viste, var det at staten aldri hadde "trukket seg tilbake" i løpet av den nyliberale persioden. Staten var der hele tida, men hadde gått over til å styre på en annen måte, gjennom markedsmekanismer og de mange reguleringene og aktivitetene som må til for at de skal eksistere og fungere. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal styre, planlegge og regulree samfunnet, men hvordan vi skal gjøre det og hva vi ønsker å oppnå.
Vi kan velge å skape en bedre velferdsstat, menda kan vi ikke sløse med ressursene. Spesielt ikke de menneskelige.

Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.

Det er ikke penger som setter begrensninger for hva vi kan gjøre i offentlig regi, men isteden det som kalles "arbeidskraftressursen". Og jo mer av den som er bundet opp i privat sektor, jo mindre kan vi bruke i den offentlige. Det er mennesker som driver økonomien, ikke penger.

...kanskje er økonomien mer som et tre: Det er ikke de vakre blomstene og de øverste bladene vi er nødt til å vanne, men heller de store usynlige røttene. Ob bladene , de er viktig for å gjennomføre fotosyntesen, men når de vokser seg for store, kan de skygge for andre. Kanskje må treet til og med beskjæres for at det skal kunne bære frukt?

Keynes var en sitat maskin av de sjeldne. I en radiotale fra 1942 sa han at "alt vi faktisk kan gjøre, har vi fåd til". Det er en inniktsfull uttalelse, som peker mot at det ikke er penger som setter begrensninger for hva som er mulig. Begrenningene ligger isteden i den fysiske verden, teknologien og arbeidskraften vi har til rådighet. Penger er en sosial konstruksjon.

Forstått på denne måten er ikke Norge først og fremst "landet som ble for rikt". Problemet er heller at vi, i likhet med resten av verden, har fått for mange rike og for stor ulikhet.
Og der de aller fleste ser på velferdsstaten som noe positivt og trygghetsskapende, ser mange rike på den som en form for sløsing – med deres penger. Derfor bruker de rike sin økende makt på å presse fram skatteletter og kutt i velferdsstaten.

Dersom man følger nøye med, ser man også at de rike ikke lenger er fornøyde med bare å bestemme over store deler av økonomien. Nå vil de kontrollere demokratiet også.