Bokelskere.no

For en klisje. Har du ikke noe bedre å komme med. Men han hadde jo rett. Det er det døden gjør, den løfter frem alle klisjeene og alle munnhellene og fyller dem med vårt eget kjøtt og blod og får det til å gå opp for den ene generasjonen etter den andre, om og om igjen, at intet er nytt under solen og at det gjelder å ta en dag av gangen.

De møttes på arbeidsplassen, innledet et forhold, hvorpå Jan forlot sin kone gjennom et kvart århundre. Senere har de begge vært utro til høyre og venstre. Først er den ene litt utro, deretter hevner den andre seg ved selv å være mye mer utro. Det er en slags blodhevn de har gående, som i slike albanske klansamfunn der et tyveri av en høne kan utvikle seg til nedslakting av hele landsbyer. Og likevel holder de sammen, år etter år. I de gode periodene hører jeg ikke noe fra dem. I de dårlige periodene kommer de hit og river hverandre i filler.

Men i sivilisasjonen må vi alle holde balansen. Ikke drikke for mye, ikke gråte for høyt, ikke danse for tett. Rus, men ikke for mye. Kroppskontakt, men ikke for mye. Som om det hele bare er en test for å sjekke hvem som faller utenfor.