Bokelskere.no

Jeg satt og kjente på sulten. Og på tørsten. Jeg syntes det var fint å sitte slik og mangle noe. Så uvant. Nesten uvirkelig å ikke bare hugge tak i det man trengte eller hadde behov for.

Klokken halv to tenner han sigaretten og går ut av bilen. Det er nesten som å sette et skudd. Et mykt slag treffer ham i bakhodet, og giften strømmer varmt gjennom hele kroppen i løpet av sekunder.

Jeg tenkte: Han kan dø når som helst. På den annen side: Det kan vi jo alle.

Hun er streng, men rettferdig, hun smiler ikke for trivselens skyld, men kan kunsten om nødvendig .

...det er det jeg setter så pris på med livet, at døden aldri er mer enn en millimeter, ett eneste hjerteslag borte. Uansett hvor sterke vi er, er det bare så vidt det er liv i oss.

Det kommer til å gå over. Alt går over. Mens man venter, kan man gå i skogen og kjenne vekten av månen. Sette en fot foran en annen. Være våken. Holde seg tørr. Tenke enkle tanker.