Bokelskere.no

Det ville komme dager når våren tok til å demre. Dager når tanken på Mona ville finne ham som noe varmt og lyst. Dager der alt som ikke tid til å bli, ikke lenger ville kunne skyggelegge alt de hadde delt sammen.

Det ville ikke bli bedre. Det ville ikke gå over. Tida leger ikke alle sår, den bare skjærer opp nye. Han uten Mona Steinmyra var en vrengt paraply som noen hadde kastet fra seg i veigrøfta.

«Så var det altså kommet, livet hans uten henne. Det bare å ha seg selv å komme hjem til»,

Det var hun som lå der, men det var ikke henne, det var Daniel som satt der, likevel var det ikke ham. Hadde de allerede rukket å bli to fremmede? To flyktig bekjente frarøvet all glede? Dette var ikke virkelig. Dette var virkelig. Dette var ikke sant, likevel hadde det skjedd. Alt de hadde opplevd sammen ble hastig visket vekk, likevel føltes det som om det nettopp hadde startet, som om de nettopp hadde startet. Hun og han, Mona og Daniel.

Noe av det han likte aller best, var at alle jentene var trist-pene. Han hadde alltid likt trist-pene jenter.