Bokelskere.no

Det var ikke like moro som i fjor. Det er ikke moro i det hele tatt. Vi er ikke lenger de samme. Hvem er vi da? Det vet vi ikke ennå. Lyset har bare så vidt begynt å dryppe ned i oss. Vi vet ikke hvilken form vi skal få. Kanskje vi ikke får vite det heller. Kanskje det til syvende og sist er menneskets vilkår: vi skal aldri få vite hvem vi er. Vi skal være fremmede så lenge vi lever.

Jonas trekker på skuldrene idet en russebil skjener over krysset, og solen kommer opp av brosteinene. Lyset renner langs trikkeskinnene, drypper ned i den store støpeformen, og dagen kan finne sin stil.

Betjentene så på hverandre igjen. Hadde han sagt noe galt? Det kunne han ikke forstå. Det var jo sant.

De tilhørte kort sagt en generasjon som ville være unge så lenge som mulig, og som derfor ble tidlig gamle.