Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Elgen kjenner alltid på seg at jakttida er inne; disse blodige vekene av forfølgelse og drap har gjentatt seg og gjentatt seg til samme tid hvert år, de har bunnfelt en angst i dyrehjertene, et instinkt som vakner til live når lauvet tar til å falle og nettene får et drag av frost.
Einstøinger som jeg lever liksom på sida av tiden, mens de andre - de utadvendte og aktive menneskene - har tiden i seg, som åndedrettet og blodgangen i årene, og merker den derfor ikke. Det ensomme menneske står på bredden og ser floden bruse forbi.
Rådyr - selve navnet har en dåm av dikt over seg. Og så disse grasiøse linjene i kroppen, - en nefertitisk langhalset ynde, som et relieff i en egyptisk gravfrise, så tidløst levende at det opphever døden og stadfester livets evighet.
[...] Gud skje takk for at du herder ut hos oss, du dyr fra Eden før syndefallet! Gud skje takk at skjønnheten tør dikte så ansvarsløst spinkelt og sprøtt i en tungskodd tømmerhogger-verden!
[...] jeg fikk igjen den rare kjenslen av at jorda seilte, bruste frem gjennom rommet med gyllent stjerneskum for baugen.
Den som alltid har hørt skogene synge, han har noe av havets uendelighet i blodet. Vinden bærer havets sanger med på sin vandring. Synger dem for seg sjøl der den trår fotstilt over fjell og vidder, gjennom skoger i solfallet. Nynner dem lågmælt i de høge, svaie granene rundt nautgarden heime på skogstorpet. Drønningstunge åsrandsrytmer, vingeslagmjuke, blådimme ord.
Ja - nå vet jeg hva det var som kalte på meg, ropte fjernblått på meg i innlandsnettene når en stor favn av vind tok skogen og løftet den opp i rom og evighet: Havet!
[...] det vanskeligste av alt i skrivekunsten, disiplinen, askesen [...] : Å skru ordene ned, gjøre dem små og uselviske, slik at virkeligheten bak dem kan trenge gjennom og tale med sin egen ordløse stemme. Å smelte ord og virkelighet sammen til ett, dét er sjølve alkymien i diktningen - De vises sten - som alle diktere drømmer om [...]
Det var en fin dag, tidlig vår. Lufta så klar og rein som smeltevatn over glattskurte elvesteiner. Av og til rensket gauken strupen med tørre skratt inne i bjørkeskogen ved stien,Gol lange salver så dvergmålet svarte bjart inne i Svarttjennsberget.
... sannheten er at begrepet poesi, tatt i sin vide og egentlige betydning, er en av de sterkeste og mest elementære krefter i menneskelivet. Det gir seg tusen skikkelser og uttrykk. Om det så bare er den ramme eimen av møkk over jordene en dag i våronna, så er det poesi. Sild og nypoteter er poesi ... en halvliter øl med sakte sig av doggdråper på glasset ... Det er ikke mulig å leve en eneste dag her på jorda uten å møte poesien i en eller annen form. Poesien er like selvfølgelig, og jeg hadde nær sagt like nødvendig, som surstoffet i lufta og hjerteslaget i brystet. Ble den tatt fra oss, ville vi dø gispende som fisk på land ...