Bokelskere.no

Han snudde seg mot heiene. «Før jeg dro, så jeg disse åsene eller fjellene eller hva det nå er, så dem hver dag i atten år. Og jeg får fremdeles en rar følelse når jeg ser på dem. Beina skjelver som om jeg skulle snuble i en av dem. Ble ikke lei meg da far min døde, men disse steinene får meg faen meg nesten til å grine.» Han så at jeg satt stille og lyttet. «Han døde for å fortsette å bo her, men han sa aldri hvorfor han ville det. Han sa aldri at det var fordi det var vakkert eller noe sånt, han sa at kunst var noe jævla tull, brydde seg aldri hvis muttern så fin ut. Jeg tror faen meg han hatet disse heiene. Proppet seg med pene landskap, men ble ikke mett. Men jeg skjønner hva han følte. Jeg har prøvd å komme meg ned fra dette fjellet, men jeg begynner å tro at det ikke fins noen vei ned.»

Det var en sykdom som tæret på alle, munn- og klovsyken, tok livet av klovdyra først, men så tok den livet av gårdene og gårdbrukerne tok livet av seg selv, så fulgte dyrskuene og auksjonene, og alle som hadde levebrødet sitt der. Bare de tilreisende var igjen, og de ville ikke se før jorda hadde falt til ro. Vi ble uten tvil hardere rammet enn de fleste, i Cumbria, men det var ikke riktig å si at vi var aleine om det. Å vite at det er en jævel i bunkeren ved sida av din, som det ennå er liv i, er da noe.

Jeg var i heiene – følte meg like liten som noe jeg kunne se i horisonten. Beitet var mer nedtråkket og fullt av søle enn for, og det var stille. Du tenker sikkert at det alltid er stille der folk drar for å slippe vekk fra alt. Men jeg har lært hva stillhet er. Det er å oppdage kimingen i ørene som du ikke visste var der Det er det du ikke hører. Kaier og kornkråker og kråker tier når det lukter rein død.