Bokelskere.no

Lakota-folket har et ordtak som ikke går ut på dato, og som er godt å tenke med: «Når mennesket snur seg vekk fra naturen, blir dets hjerte hardt.»

Når frykt sprer seg i samfunnet, får rasjonaliteten trange kår.

Vestlige beskrivelser av Kina har (nemlig) vært mer påvirket av politiske prosesser i Europa enn av det virkelige Kina. For Voltaire på 1700-tallet var Kina et idealsamfunn. Det hadde ikke det presteskapet han mislikte ved Frankrike. For Montesquieu representerte Kina barbari, fordi landet manglet den maktfordelingen han var opptatt av å få til i Europa.
…
På 1960-og 1970-tallet var bildet helt motsatt. I store ungdomsgrupper i Vesten ble landet oppfattet som historiens forløser.
…
Kina blir av amerikanske politikere fra begge partier stadig oftere skildret som en aggressiv stat, som en eksistensiell trussel mot USAs posisjon og en dødelig fare for liberalitet og demokrati globalt.

Menneskeheten vet jo nå for første gang definitivt at klimaet har endret seg dramatisk mange ganger opp gjennom historien, og det vil derfor komme til å gjøre det på nytt med store konsekvenser. Men ingen kan vite akkurat hvordan.

I 1962 var det kun åtte personer som arbeidet med utviklingshjelp i Norge. I 2020 består det norske systemet alene av tusenvis av heltidsansatte, og flere store organisasjoner har en stab på hundrevis av mennesker, hvorav nesten ingen selv driver med bistand, men med «informasjon», politisk påvirkning og innsamling og videreformidling av penger. Flyktningehjelpen som fortsatt driver operasjonelt, opplyser at de alene har over 14 000 ansatte.

I Norge i 1963 fantes det syv små organisasjoner som fikk et par millioner fra staten for til å drive praktisk utviklingsarbeid. I 2020 deltar store deler av det store norske organisasjonslandskapet, de viktigste mediebedriftene og humanitære organisasjoner i dette systemet. Bare de såkalte «fem store» humanitære organisasjonene i Norge får nå fem millioner kroner hvert år i overføringer fra staten til å drive bistand og etter hvert også milliardbeløp for å drive med integrering og flyktningmottak.

Rett etter andre verdenskrig var det knapt ti internasjonale NGO-er, mens det i 2016, litt avhengig av kriterier, var godt over 60 000.

Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikerfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie.
…
Så sterkt sto utviklingshjelpens retorikk at selv de stadig flere krigene som Norge deltar i, ble begrunnet med at de var en kamp for de universelle menneskerettighetene og landenes utvikling.

Penger til bistand og kjøp av våpen på Raufoss tas fra den samme Nansen-pakken som Norad presenterer som en samlet hjelpepakke på sin hjemmeside. Det besynderlige - og interessante - er at slike sivile-militære samarbeid ikke har fått noen betydning for hvordan bistanden omtales.

Mennesker skaper sine fremtider ved å argumentere, utfordre, stille
spørsmål og ved å tørre å si det som ikke kan sies, og ved ikke å bøye
knærne verken for gud eller mennesker. 7. Kilde: Salman Rushdie, In Good Faith, (London: Penguin Books, 1990).