Bokelskere.no

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og tente en røyk mens jeg ventet. Hørte stemmene fra stua og kom på platespilleren, som fortsatt snurret. Jeg var en dårlig vert som hele tiden glemte musikken. Funderte et øyeblikk på om jeg skulle gå inn og sette på en ny plate. Men det var deilig å sitte her, utenfor blikkene og stemmene som alltid nappet og dro, aldri lot en være i fred.

-Og på julaften sluknet kjøleskapet, sa Kåre.
-Det er entropien, det, sa jeg. -Alt går mot kaos. Vi må kjempe mot det hele tida.
-Ikke i skogen sa Kåre. -Der ordner alt seg selv, bare man lar det i fred.
-Det er fordi den er levende, sa jeg. -Tingene våre er jo ikke det.

Jeg tok fram Bibelen fra nattbordskuffen og bladde i den, en fullstendig dødfødt idè, naturligvis. Det var ikke relgion jeg trengte, men opium.

Hjemme var der hjertet var, het det i en sang.
Hjertet mitt var ikke her.
Men jeg ville at det skulle.
– Kom igjen, hjerte, sa jeg. – Vær her med meg.

Litt som revevalper eller kattunger som fort lærer hva som er farlig og hva som er trygt i nærområdet sitt, hvor de kan gå og hva de må holde seg unna, lærte Einar og jeg oss manøvrere i barndomshjemmet. Vi var begge fulle av den uartikulerte, kanskje til og med uerkjente kunnskapen som oppstår i nære relasjoner, den som gjorde det mulig å lese fars og mors kropp og liksom parere deres ønsker allerede før de hadde blitt ønsker, sånn at vi i størst mulig grad kunne unngå vanskeligheter. Det var en kunnskap vi aldri ble eksaminert i på skolen, selv om den kanskje var den viktigste, og en alle elevene hadde.