Bokelskere.no

Det er ingen som vet at de opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo være grusomt, hvis du som ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant?

Man jakter på de små, lyse sekundene, og håper de mørke blir borte i glemselen.

Du skal få denne fordi jeg elsker deg, og mine foreldre kjøpte den på bryllupsreise til Italia på 1920-tallet. Jeg gir deg denne fordi du er datteren min, og den er betalt av min mormors bror Johannes med blodslit etter arbeid i gullgruvene i California. Fordi jeg kjøpte den i en fin brukthandel, fordi jeg leste den selv som barn og aldri glemte den. Jeg gir deg denne fordi andre vil misunne deg den. Jeg gir deg denne fordi jeg har arvet den og ikke vil at den skal forsvinne ut av familien. Jeg gir deg dette fordi jeg aldri har brukt det selv. Jeg gir deg denne fordi du har flyttet hjemmefra, og du sa du ønsker deg en slik. Jeg gir deg dette arvestykket fordi min mor er død, og jeg husker hat du likte det.

Jeg sier: Vi kan ikke kaste denne leselampen, den har jo bestandig stått ved stolen hennes? Og bokhyllene som har rommet alt hun har lest? Vi kan ikke kaste denne hvite emaljegryten - det er så jeg kan kjenne smaken av stekt torskerogn og raspete gulrøtter.
Og hver gang sier søsteren min: Så bra at du vil ha den! Bare ta den. Kjempefint!
Men jeg vil jo ikke ha det, jeg vil bare ikke at det skal forsvinne, jeg vil ikke at det skal ut av huset.

" Han hadde sagt at han nektet å undervise i kristendom. Han var radikal og sint på vegne av elevene, og sa han heretter kom til å kutte ut Gud til jul (...)" Her fikk jeg meg en god latter!

Han skapte et hulrom av fortvilelse i meg fordi jeg var trofast, mens han var fjern og utilnærmelig.

Som man blir stående og stirre på en asymmetrisk kvist i en plankevegg: man står på sine to bein, men beveger seg et annet sted, og alt blir forstørret og forminsket på samme tid.

Jeg så helt tydelig hvordan vi kom til å krabbe langsom rundt treet, og lese til/fra - kortene, og forestille oss hva som var inni det myke, det harde, de små gavene, de større. Vi kom til å gli rundt treet som ringene rundt den melankolske planeten Saturn. Bildene av hva denne dagens kulle være, var så klare. Røde gavebånd, snipp og snapp i Donalds juletre, kald ribbe og varm fløtesaus, ligge mett på teppet under bordet, amndariner. Hender rundt treet, julestjernen som var viklet skjevt rundt toppen. Ennå, mens jeg lå i den smale sengen i mørket, hadde juleaften alle disse levende bildene i seg. Gavene var ikke noe jeg tenkte tilbake på som et barndomsminne, de var tydelige fordi de ennå var uåpnet, ikke forstummet, kastet, glemt, gitt bort. Tingene var ikke fortid.

Så mye det ordet - å gi - rommer. Vi sier seg å gi hen. Å overgi seg. Å være hengiven. Å gi seg. Eller været som gi seg: vinden og regnet. Og kunsten: man gir seg en konsert. Eller en mor som gir bryst, eller en mistenkt som gir en forklaring, og tenåringen gir faen. Eller smerten som gir seg. Mennesket som gir opp. Gir slipp. Gi opp? oppgi. Hva betyr det ? Ånden oppgis til gud?. Inntekten oppgis til skatteetaten. Mor, som gir gaver.

Jeg savner ham, sa mor. Det skjønner jeg godt, sa jeg. Det tror jeg ikke, sa hun. Jeg tror ikke du forstå hvordan jeg savner ham. Nei, kanskje du har rett. Men jeg forstår du savner ham. Jeg savner ham også, på min måte.