Bokelskere.no

Anna var aldri full av selvskryt, men jeg skjønte at hun var stolt av å ha båret flammen videre. En ettermiddag viste hun meg et bilde av bunaden sin, og et fra da hun møtte Norges dronning. Museet hadde hatt et arrangement for å feire verdensarvstatusen. Politikerne hadde dominert dagsordenen, og de hadde snakket i vei i talene sine, mens fuglevokterne - som var blitt plassert på en stolrad bakerst i salen - ble knapt nevnt. Til slutt var det dronningens tur til å tale. Hun sa hun var glad for at kvinnenes arbeid som fuglevoktere endelig ble anerkjent. Etterpå ignorerte dronningen agendaen og de prominente personene. Hun stanset i stedet for å snakke med Anna og de andre kvinnene. Det gamle stigmaet og snobberiet mot øyfolket ble snudd på hodet den dagen. Anna kunne ikke la være å tenke på hvor stolt bestemoren hennes ville ha vært over å se det, etter alle årene hun hadde vært nødt til å sitte på de bakre kirkebenkene.

Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve.

Jeg ble stående på toppen av åsen og tok utsikten inn over meg.
Sola var på vei ned og malte en iskald, hvit vei over havet. Den startet ute ved horisonten og gikk over bølgene, opp på berget, gjennom meg og tilbake til de snødekte fjellene langs kysten, Norges ryggrad. De blå fjellene der inne strakte seg helt til Sverige.

Det skulle en viss type personlighet til for å kunne bo på et fuglevær i varntiden, fortalte Anna. Stillhet er plagsomt. Folk er så vant til ståk og skravling at de knapt kan vente med å fylle stillhet med lyd.

Anna gikk foran meg over et bredt, flatt svaberg som et lite fyrstikkmenneske i en diger skjærgård. Langs stien lå det knuste gåseegg, og det var en liten bukt full av tang, drivved og skrot der. Hun viste vei til noen e-hus på en odde hundre meter unna. Underveis viste hun meg en haug med fjær; levningene av en gås som var drept av en havørn. Det pågikk en urgammel dragkamp her hver eneste dag, sa hun; mellom de som skulle bringe ungene sine til verden, og de som måtte drepe dem for å overleve. Hele fugleværet var som et Serengeti ved havet.

Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.